Før jeg starter med erfaringene, vil jeg gjøre oppmerksom på at dette er mitt utstyr som jeg selv har betalt for. Jeg skiftet til Fujifilm fra fullformat speilrefleks fordi speilreflekskameraet for ofte ble liggende hjemme – det var for stort og tungt.
Dette er ikke en test, bare noen betraktninger og erfaringer jeg gjorde, som kan være noe å tenke på hvis du vurderer å skifte til speilløst, eller vurderer en tilsvarende tur, selv om mange av momentene her ikke betinger noen lang reise for å være relevante.
Trykk på fanen "Bildevisning", over for å se bidlene i større format.
Ok. Da er vi klare til å begynne:
Da Fujifilm lanserte 100-400-zoomen sin klagde jeg på at den ble for dyr. Ikke det at prisen var for høy, men jeg kunne ikke forsvare å kjøpe den før jeg skulle på safari, og da måtte jeg ta med hele familien, så i tillegg til 20 000 for objektivet, kom 100 000 for safari. Det var vanskelig da å forsvare 120 000 kroner for nytt objektiv. Men så ville familien på safari, og da var ikke 20 000 ekstra for nytt objektiv like ille lenger.
Vi dro til Borneo (hovedsakelig Sabah i Malaysia) for å se noe av det som er igjen av ekte regnskog der, samt oppleve mye annet den øya har å by på. Jeg tok med meg 18-55mm som jeg bruker som standardobjektiv. Det er lyssterkt nok til det meste. Så hadde jeg med 23mm f/2 både fordi jeg liker utsnittet, for å få litt mer lys og som backup-objektiv (18-55mm er ikke værtettet, det er 23mm f/2, og det er svært fuktig i regnskogen). Det var også naturlig å ha med 10-24mm for landskap, trange byområder og små rom. I tillegg til 100-400mm f/4.5-5.6.
Bildekvalitet
Dette var ikke en fototur, det var en familietur. Hadde jeg ligget i kamuflasjetelt med 30kg utstyr, verdt 300 000 kroner, hadde jeg sikkert fått noen bedre bilder. Familien min var ikke spesielt interessert i det, og hvis du har vært i regnskogen forstår du at jeg ikke var så interessert i det heller. Det er et krevende sted å være.
X-T2 gir en bildekvalitet som tåler sammenlikning med mange fullformat speilreflekskameraer, og selv om den ikke er på nivå med for eksempel Nikon D5 på høye ISO-verdier, så tåler den sånt ganske godt – med det mener jeg at støy er lite synlig og det oppleves mer som analoge korn som oppfattes som mindre sjenerende enn den veldig digitale støyen.
Fujifilm 100-400mm er ikke et profesjonelt objektiv i den forstand at det er en ikke veldig lyssterk zoom med variabel blender, men bildekvaliteten er det, som vanlig, ikke noe å si på. 18-55mm er et kit-objketiv og i så måte ganske imponerende. Det er i en klasse for seg, sammenliknet med alle andre 18-55mm-objektiver på markedet, og er en blender lysere enn de andre. Det betyr ikke at det er perfekt, og Fujifilm 16-55mm f/2.8 er bedre på mange måter. Grunnen til at jeg likevel valgte 18-55 var i stor grad størrelsen.
Størrelse
Apropos størrelse, så var jo det mye av grunnen til at jeg gikk for Fujifilm i utgangspunktet. 18-55mm-objektivet er så bra at jeg kan bruke det som daglig objektiv. 23mm f/2 kan jeg ha med alltid når jeg trenger noe ekstra, og det koster meg ingenting å ta med kameraet når jeg går ut. I tropisk regnskog er det varmt og så ekstremt fuktig at alt man gjør blir et slit. Da var det viktig for meg å ha med utstyr jeg ville orke å bære på hver gang jeg skulle ut og gå. Det burde også være lite nok til at det ikke hang seg opp i tett underskog eller rasket med seg for mange igler og edderkopper på veien.
Med 100-400 på kameraet, var det selvfølgelig ikke noe lommekamera, men sammenliknet med for eksempel et fullformatkamera med Sigma 120-300 f/2.8 + 2x telekonverter (som er det nærmeste man kommer en ekvivalent i fleksibilitet, lysstyrke og bildevinkel) så er det nesten for slikt å regne.
Når vi svettet oss gjennom skogen, var aldri størrelsen og vekten på utstyret noe hinder, men for å forenkle det hele, gikk jeg vanligvis kun med kameraet med teleobjektivet, så overlot jeg de kortere brennviddene til kona (en undervurdert fordel med å dra på ferie med familien – man kan «dele på brennviddene)
Fleksibilitet
Jeg byttet altså sjelden objektiv når jeg var i jungelen. Andre steder var det lettere, men utenfor jungelen ble teleobjektivet brukt mye mindre. Da hadde jeg gjerne kameraet med 18-55, og de to andre objektivene i en liten kamerabag. Til sammen veide det ca. 1400g med to ekstra batterier.
Jeg tok med vertikalgrepet til kameraet. Jeg er vanligvis ingen storbruker av vertikalgrep, men det var veldig praktisk å kunne lade to batterier samtidig i grepet. Det var også greit å ha hvis jeg skulle filme mye i 4K eller ta raske bildeserier.
Batterilevetiden på speilløse kameraer er generelt mye svakere enn på speilreflekskameraer. Det betyr at du trenger mer enn ett batteri hvis du skal bruke kameraet litt aktivt. Hvis du ikke filmer mye, klarer du deg normalt med to batterier på en dag. I batterigrepet er det er plass til to batterier i tillegg til det som er i kameraet. Det betyr at du kan bruke tre batterier samtidig. Kameraet bruker batteriene i grepet først, så når de to første batteriene er tomme, kan du kople fra grepet og lade dem rett i grepet og fortsette å bruke batteriet i kameraet. Denne løsningen gir batterikapasitet tilsvarende ett batteri i et speilreflekskamera, og holder til en full dag, nesten uansett hvordan du bruker det. Det er ikke optimalt at man må kjøpe et batterigrep og to ekstra batterier for å få den samme levetiden som med medfølgende batteri til et speilrefleks, men det er i det minste en løsning som finnes tilgjengelig, og det har vi ikke hatt på speilløse før. Selv hadde jeg stort sett ekstrabatterier lett tilgjengelig i en lomme, og skiftet når ett begynte å gå tomt, og brukte batterigrepet lite.
Kameraet har plass til to minnekort, noe som også har blitt ganske vanlig på mange andre kameraer. Jeg lagret JPG til det ene kortet og RAW og video til det andre. Da hadde jeg bildene på to lagringsmedier, noe som er en fordel av sikkerhetsgrunner. Skal jeg bla gjennom bildene på en PC, er det mye lettere å se bare JPG-bildene. Jeg brukte Lexar 2000x 128GB+32GB. Det virket som en god match på både størrelse og hastighet.
Objektivene jeg hadde med dekket de bruksområdene jeg trengte. Jeg lurte på om jeg skulle ha med makro, men en i reisefølget hadde mellomringer til sitt kamera, så jeg lot det være. XF100-400 fungerer også overraskende godt som makroobjektiv. Det gir god arbeidsavstand og anstendig forstørrelse. Se bildet av edderkoppen. Utsnittet var opprinnelig ca 7,5 megapiksler og omtrent 10cm på høyden.
Bruk
Ok. Så hvordan fungerte det med speilløst kamera på et sånt sted. I vanlig bruk, i byområder og slikt var det ikke store forskjellen fra å bruke et speilreflekskamera, men i jungelområdene merket jeg meg særlig to momenter.
1) Autofokusen var vanskelig å jobbe med på små objekter i svakt lys. Skulle jeg ta bilde av en øyenstikker på et strå, var det vanskelig å få autofokusen til å treffe. Til kameraets forsvar skal det sies at jeg jobbet nær minste fokusavstand, og det gjordet det nok enda vanskeligere. Skiftet jeg til manuell fokus, var det vanskelig å treffe, og jeg måtte skru en stund før jeg var sikker på om jeg stilte fokusen riktig vei.
Dette kunne/burde vært bedre. Samtidig, alternativet jeg nevner over – speilrefleks med Sigma 120-300mm m/2x telekonverter gir ikke fantastisk autofokus den heller (jeg har forrige versjon, mulig det er bedre i dag).
2) Når jeg fotograferte dyr inni løvverket, ble ofte dyret svært undereksponert, særlig hvis det var et åpent område så løvverket var godt belyst. Med et speilreflekskamera hadde jeg slitt med å få dette riktig, for jeg måtte sett på bildene etter de var tatt, for å se hvor undereksponert hovedmotivet ble (det var ikke alltid mulig å basere seg på punktlysmåling, for det var for mye blader, og lett å bomme). Med speilløst kamera så jeg umiddelbart (og før første bildet ble tatt) at det ville bli undereksponert, og jeg kunne legge inn en kompensasjon for det, og lett justere det etter som dyr, løvverk eller lys endret seg. Dette ser jeg som en stor fordel i slikt miljø som dette, og ga meg langt flere gode dyrebilder enn jeg antakelig ville fått med speilrefleks. Se bildet av Orangutangen. Det er beskåret, men ellers jpg rett ut av kameraet.
En liten detalj til, som jeg hang meg opp i – kanskje bare fordi jeg bruker Fujifilm: I mørket er det nesten umulig å lese av informasjonen på hjulene på kameraet. Man kan vri på dem, og se i søkeren hva man stiller det inn til (slik man gjør på alle andre kameraer), men noe av poenget med de visuelle hjulene på kameraet er jo nettopp å kunne stille inn på forhånd, uten å måtte se i kameraet. Jeg har GS-versjonen, der er skriften i svart på grå bakgrunn. Det er antakelig noe bedre på den svarte varianten, der det er hvit skrift på svart bunn.
Jeg trives veldig godt med et lite kamera. Det vekker mindre oppmerksomhet, er lettere å bære på og tar jeg bilder av mennesker, er det bedre å bruke skjermen, så jeg ikke bryter øyekontakt med motivet når jeg fotograferer. Reiser man i fattige eller autoritære land, blir disse momentene viktigere enn hjemme, og jeg har en tendens til å reise slike steder. I sommer gikk turen både til Malaysia (til dels fattig) og Brunei (svært autoritært). Ingen av stedene møtte vi noen utfordringer med at det var ting vi ikke fikk fotografere, men i og med at det er muslimske land, var folk kanskje litt mer vare for å bli fotografert, og statte stor pris på at vi spurte først.
Oppsummering
Dette var mine betraktinger og erfaringer fra denne reisen. Det er andre som har andre prioriteringer, bruker kameraet annerledes eller har andre behov, så dette er ikke noe forsøk på å konkludere noe som helst. Men jeg håper det kan gi noen ideer til andre, som lurer på hva som fungerer og ikke fungerer.
Kort fortalt, synes jeg utstyret fungerte bra. Det hjalp at jeg slapp å skifte objektiv hele tiden, siden kona kunne ta de korte brennviddene i jungelen. Speilløst fungerte spesielt bra fordi søkeren viste meg hvordan bildet ville bli eksponert før jeg eksponerte. Den største utfordringen var små motiver på nært hold i dårlig lys.
Denne artikkelen handlet mye om fotografering i jungelen. Det er fordi det var det som satte utstyret og fotografen på de største prøvene. I bystrøk, på sightseeing eller dagsturer ut i naturen, er det viktigste at du trives med å bruke kameraet, og ekstremegenskapene er mindre avgjørende.
Alle bilder er tatt av undertegnede med mindre det står noe annet under bildet. Alle mine bilder her er tatt med Fujifilm X-T2 med Fuji Velvia filmemulering og XF 100-400mm hvis det står noe annet. Bildene er origianle jpg rett ut av kameraet med mindre annet er skrevet.
Redaksjon i Foto.no er uavhengig av butikken og nettbutikken vår, men drives av inntektene derfra. Så hvis du setter pris på nettstedet og tjenestene vi tilbyr, og ønsker å se det videreført og forbedret, er vi svært takknenmlige hvis du vurderer å handle hos oss neste gang du trenger fotoutstyr eller å få laget bilder.
Du finner butikken vår i Barcode, rett ved spor 19 på Oslo S.
Nettbutikken finner du her.
Dette er ikke en test, bare noen betraktninger og erfaringer jeg gjorde, som kan være noe å tenke på hvis du vurderer å skifte til speilløst, eller vurderer en tilsvarende tur, selv om mange av momentene her ikke betinger noen lang reise for å være relevante.
Trykk på fanen "Bildevisning", over for å se bidlene i større format.
Ok. Da er vi klare til å begynne:
Da Fujifilm lanserte 100-400-zoomen sin klagde jeg på at den ble for dyr. Ikke det at prisen var for høy, men jeg kunne ikke forsvare å kjøpe den før jeg skulle på safari, og da måtte jeg ta med hele familien, så i tillegg til 20 000 for objektivet, kom 100 000 for safari. Det var vanskelig da å forsvare 120 000 kroner for nytt objektiv. Men så ville familien på safari, og da var ikke 20 000 ekstra for nytt objektiv like ille lenger.
Vi dro til Borneo (hovedsakelig Sabah i Malaysia) for å se noe av det som er igjen av ekte regnskog der, samt oppleve mye annet den øya har å by på. Jeg tok med meg 18-55mm som jeg bruker som standardobjektiv. Det er lyssterkt nok til det meste. Så hadde jeg med 23mm f/2 både fordi jeg liker utsnittet, for å få litt mer lys og som backup-objektiv (18-55mm er ikke værtettet, det er 23mm f/2, og det er svært fuktig i regnskogen). Det var også naturlig å ha med 10-24mm for landskap, trange byområder og små rom. I tillegg til 100-400mm f/4.5-5.6.
Bildekvalitet
Dette var ikke en fototur, det var en familietur. Hadde jeg ligget i kamuflasjetelt med 30kg utstyr, verdt 300 000 kroner, hadde jeg sikkert fått noen bedre bilder. Familien min var ikke spesielt interessert i det, og hvis du har vært i regnskogen forstår du at jeg ikke var så interessert i det heller. Det er et krevende sted å være.
X-T2 gir en bildekvalitet som tåler sammenlikning med mange fullformat speilreflekskameraer, og selv om den ikke er på nivå med for eksempel Nikon D5 på høye ISO-verdier, så tåler den sånt ganske godt – med det mener jeg at støy er lite synlig og det oppleves mer som analoge korn som oppfattes som mindre sjenerende enn den veldig digitale støyen.
Fujifilm 100-400mm er ikke et profesjonelt objektiv i den forstand at det er en ikke veldig lyssterk zoom med variabel blender, men bildekvaliteten er det, som vanlig, ikke noe å si på. 18-55mm er et kit-objketiv og i så måte ganske imponerende. Det er i en klasse for seg, sammenliknet med alle andre 18-55mm-objektiver på markedet, og er en blender lysere enn de andre. Det betyr ikke at det er perfekt, og Fujifilm 16-55mm f/2.8 er bedre på mange måter. Grunnen til at jeg likevel valgte 18-55 var i stor grad størrelsen.
Størrelse
Apropos størrelse, så var jo det mye av grunnen til at jeg gikk for Fujifilm i utgangspunktet. 18-55mm-objektivet er så bra at jeg kan bruke det som daglig objektiv. 23mm f/2 kan jeg ha med alltid når jeg trenger noe ekstra, og det koster meg ingenting å ta med kameraet når jeg går ut. I tropisk regnskog er det varmt og så ekstremt fuktig at alt man gjør blir et slit. Da var det viktig for meg å ha med utstyr jeg ville orke å bære på hver gang jeg skulle ut og gå. Det burde også være lite nok til at det ikke hang seg opp i tett underskog eller rasket med seg for mange igler og edderkopper på veien.
Med 100-400 på kameraet, var det selvfølgelig ikke noe lommekamera, men sammenliknet med for eksempel et fullformatkamera med Sigma 120-300 f/2.8 + 2x telekonverter (som er det nærmeste man kommer en ekvivalent i fleksibilitet, lysstyrke og bildevinkel) så er det nesten for slikt å regne.
Når vi svettet oss gjennom skogen, var aldri størrelsen og vekten på utstyret noe hinder, men for å forenkle det hele, gikk jeg vanligvis kun med kameraet med teleobjektivet, så overlot jeg de kortere brennviddene til kona (en undervurdert fordel med å dra på ferie med familien – man kan «dele på brennviddene)
Fleksibilitet
Jeg byttet altså sjelden objektiv når jeg var i jungelen. Andre steder var det lettere, men utenfor jungelen ble teleobjektivet brukt mye mindre. Da hadde jeg gjerne kameraet med 18-55, og de to andre objektivene i en liten kamerabag. Til sammen veide det ca. 1400g med to ekstra batterier.
Jeg tok med vertikalgrepet til kameraet. Jeg er vanligvis ingen storbruker av vertikalgrep, men det var veldig praktisk å kunne lade to batterier samtidig i grepet. Det var også greit å ha hvis jeg skulle filme mye i 4K eller ta raske bildeserier.
Batterilevetiden på speilløse kameraer er generelt mye svakere enn på speilreflekskameraer. Det betyr at du trenger mer enn ett batteri hvis du skal bruke kameraet litt aktivt. Hvis du ikke filmer mye, klarer du deg normalt med to batterier på en dag. I batterigrepet er det er plass til to batterier i tillegg til det som er i kameraet. Det betyr at du kan bruke tre batterier samtidig. Kameraet bruker batteriene i grepet først, så når de to første batteriene er tomme, kan du kople fra grepet og lade dem rett i grepet og fortsette å bruke batteriet i kameraet. Denne løsningen gir batterikapasitet tilsvarende ett batteri i et speilreflekskamera, og holder til en full dag, nesten uansett hvordan du bruker det. Det er ikke optimalt at man må kjøpe et batterigrep og to ekstra batterier for å få den samme levetiden som med medfølgende batteri til et speilrefleks, men det er i det minste en løsning som finnes tilgjengelig, og det har vi ikke hatt på speilløse før. Selv hadde jeg stort sett ekstrabatterier lett tilgjengelig i en lomme, og skiftet når ett begynte å gå tomt, og brukte batterigrepet lite.
Kameraet har plass til to minnekort, noe som også har blitt ganske vanlig på mange andre kameraer. Jeg lagret JPG til det ene kortet og RAW og video til det andre. Da hadde jeg bildene på to lagringsmedier, noe som er en fordel av sikkerhetsgrunner. Skal jeg bla gjennom bildene på en PC, er det mye lettere å se bare JPG-bildene. Jeg brukte Lexar 2000x 128GB+32GB. Det virket som en god match på både størrelse og hastighet.
Objektivene jeg hadde med dekket de bruksområdene jeg trengte. Jeg lurte på om jeg skulle ha med makro, men en i reisefølget hadde mellomringer til sitt kamera, så jeg lot det være. XF100-400 fungerer også overraskende godt som makroobjektiv. Det gir god arbeidsavstand og anstendig forstørrelse. Se bildet av edderkoppen. Utsnittet var opprinnelig ca 7,5 megapiksler og omtrent 10cm på høyden.
Bruk
Ok. Så hvordan fungerte det med speilløst kamera på et sånt sted. I vanlig bruk, i byområder og slikt var det ikke store forskjellen fra å bruke et speilreflekskamera, men i jungelområdene merket jeg meg særlig to momenter.
1) Autofokusen var vanskelig å jobbe med på små objekter i svakt lys. Skulle jeg ta bilde av en øyenstikker på et strå, var det vanskelig å få autofokusen til å treffe. Til kameraets forsvar skal det sies at jeg jobbet nær minste fokusavstand, og det gjordet det nok enda vanskeligere. Skiftet jeg til manuell fokus, var det vanskelig å treffe, og jeg måtte skru en stund før jeg var sikker på om jeg stilte fokusen riktig vei.
Dette kunne/burde vært bedre. Samtidig, alternativet jeg nevner over – speilrefleks med Sigma 120-300mm m/2x telekonverter gir ikke fantastisk autofokus den heller (jeg har forrige versjon, mulig det er bedre i dag).
2) Når jeg fotograferte dyr inni løvverket, ble ofte dyret svært undereksponert, særlig hvis det var et åpent område så løvverket var godt belyst. Med et speilreflekskamera hadde jeg slitt med å få dette riktig, for jeg måtte sett på bildene etter de var tatt, for å se hvor undereksponert hovedmotivet ble (det var ikke alltid mulig å basere seg på punktlysmåling, for det var for mye blader, og lett å bomme). Med speilløst kamera så jeg umiddelbart (og før første bildet ble tatt) at det ville bli undereksponert, og jeg kunne legge inn en kompensasjon for det, og lett justere det etter som dyr, løvverk eller lys endret seg. Dette ser jeg som en stor fordel i slikt miljø som dette, og ga meg langt flere gode dyrebilder enn jeg antakelig ville fått med speilrefleks. Se bildet av Orangutangen. Det er beskåret, men ellers jpg rett ut av kameraet.
En liten detalj til, som jeg hang meg opp i – kanskje bare fordi jeg bruker Fujifilm: I mørket er det nesten umulig å lese av informasjonen på hjulene på kameraet. Man kan vri på dem, og se i søkeren hva man stiller det inn til (slik man gjør på alle andre kameraer), men noe av poenget med de visuelle hjulene på kameraet er jo nettopp å kunne stille inn på forhånd, uten å måtte se i kameraet. Jeg har GS-versjonen, der er skriften i svart på grå bakgrunn. Det er antakelig noe bedre på den svarte varianten, der det er hvit skrift på svart bunn.
Jeg trives veldig godt med et lite kamera. Det vekker mindre oppmerksomhet, er lettere å bære på og tar jeg bilder av mennesker, er det bedre å bruke skjermen, så jeg ikke bryter øyekontakt med motivet når jeg fotograferer. Reiser man i fattige eller autoritære land, blir disse momentene viktigere enn hjemme, og jeg har en tendens til å reise slike steder. I sommer gikk turen både til Malaysia (til dels fattig) og Brunei (svært autoritært). Ingen av stedene møtte vi noen utfordringer med at det var ting vi ikke fikk fotografere, men i og med at det er muslimske land, var folk kanskje litt mer vare for å bli fotografert, og statte stor pris på at vi spurte først.
Oppsummering
Dette var mine betraktinger og erfaringer fra denne reisen. Det er andre som har andre prioriteringer, bruker kameraet annerledes eller har andre behov, så dette er ikke noe forsøk på å konkludere noe som helst. Men jeg håper det kan gi noen ideer til andre, som lurer på hva som fungerer og ikke fungerer.
Kort fortalt, synes jeg utstyret fungerte bra. Det hjalp at jeg slapp å skifte objektiv hele tiden, siden kona kunne ta de korte brennviddene i jungelen. Speilløst fungerte spesielt bra fordi søkeren viste meg hvordan bildet ville bli eksponert før jeg eksponerte. Den største utfordringen var små motiver på nært hold i dårlig lys.
Denne artikkelen handlet mye om fotografering i jungelen. Det er fordi det var det som satte utstyret og fotografen på de største prøvene. I bystrøk, på sightseeing eller dagsturer ut i naturen, er det viktigste at du trives med å bruke kameraet, og ekstremegenskapene er mindre avgjørende.
Alle bilder er tatt av undertegnede med mindre det står noe annet under bildet. Alle mine bilder her er tatt med Fujifilm X-T2 med Fuji Velvia filmemulering og XF 100-400mm hvis det står noe annet. Bildene er origianle jpg rett ut av kameraet med mindre annet er skrevet.
Redaksjon i Foto.no er uavhengig av butikken og nettbutikken vår, men drives av inntektene derfra. Så hvis du setter pris på nettstedet og tjenestene vi tilbyr, og ønsker å se det videreført og forbedret, er vi svært takknenmlige hvis du vurderer å handle hos oss neste gang du trenger fotoutstyr eller å få laget bilder.
Du finner butikken vår i Barcode, rett ved spor 19 på Oslo S.
Nettbutikken finner du her.
Suppeskilpadde med noe av skallet over vann. Skilpadden var strandet, og ventet på høyvann for å komme ut. 250mm, 1/260s f/11, ISO 200
Noen ganger må den opp og puste. 400mm, 1/710s, f/5.6, ISO 200
Nyklekkete suppeskilpadder på vei til havet for første gang. Bildet er beskåret. XF-18-55mm @55mm, 1/60s f/4, ISO 2500
Lantern bug på engelsk. Kalles ofte Lyktebærer på Norsk. Bildet er beskåret. XF-18-55mm @55mm, 1/250s f/4, ISO 2500
Orangutang. Bildet er beskåret. 280mm, 1/320s f/5.2, ISO 5000
Langhalet macaque. 200mm, 1/200s f/5.0, ISO 1600
Hornbills. Bildet er beskåret og kontrasten økt. 400mm, 1/200s f/5.6, ISO 1000
Spøkelsesape. bildet er beskåret. 312mm, 1/60s f/5.2, ISO 12800
Borneo-gibbon. Bildet er beskåret.
<br>
400mm, 1/200s f/8, ISO400
400mm, 1/200s f/8, ISO400
Frosk. Eksponering er justert opp. 400mm, 1/125s f/5.6, ISO 2500
Fiske-edderkopp. Bildet er beskåret. 400mm, 1/60s f/5.6, ISO 4000
Foto: Bodil Faarlund
Redaktør
Tropisk regnskog, eller jungel som vi gjerne kaller det. 100mm, 1/200s f/4.5, ISO 400
De gir 2 års garanti, så tenker man å oppholde seg i landet er par års tid er det helt klart en fordel å kjøpe kameraet her. Kamerabutikken opplyste at Canon har egen serviceavdeling på Cebu. Spørsmålet er hvor dyktige de er? Filippinene har et enormt problem med hjerneflukt, og de beste ingeniørene forsvinner ut av landet ved fullført utdannelse. Trolig er den omfattende hjerneflukten Filippinenes største problem.
Siste del av mitt prosjekt "The Beauty of Cebu Slums": http://permaliv.blogspot.no/2017/08/beauty-cebu-slums-par...-2017.html
Har hatt en EOS 70D med 15-85 f3,5-5,6 linse, som er enormt bra, men 70D har et håpløst dynamisk omfang. 80D med denne linsa må nok sies å være et svært bra reisefølge, selv om også 80D nok henger litt etter på det dynamiske.
6DM2 er en katastrofe ifht dynamisk omfang, verre enn 80D. Men til min store overraskelse fant jeg at kamerabutikkene i Cebu selgen ny 5DM4 til under prisen av ny 6DM2 i Norge, og 5DM4 har et dynamisk spenn nesten på nivå med Sony Alfa7r2. I tillegg ser jeg at flere mener at 5DM4 er det kameraet som gir mest pålitelige JPEG-bilder med best farger rett ut av kameraet, slik at man slipper bildebehandling og omveien om RAW.
XT2 har best bildestabilisering og er lettest å ta med seg. På den annen side drar søkeren strøm, og er man langt oppe i fjellene i innlandet i Cebu, hvor det kryr av småbønder som lever som for 100 år siden, er det ikke sikkert man finner et strømuttak. Da er det er fordel med et kamera som bruker mindre strøm.
Skal man fryse raske bevegelser i dårlig lys hjelper det heller ikke med bildestabilisering, men man må kunne skru opp iso-en. Denne fantastiske bildeserien av folkedans på Loboc River kan dessverre ikke publiseres i større fotografier enn her grunnet all støyen fra ISOen. Hadde jeg hatt fullformat kunne jeg blåst dem opp: http://permaliv.blogspot.no/2017/08/estrogen-bomb-by-lobo...bohol.html
Så skal man fotografere folkedans i dårlig lys uten blits, tror jeg det er vanskelig å komme unna fullformat.
Med et stort kamera blir man sannsynligvis også lettere lagt merke til av kriminelle, dette kan være en bakdel i et land med et økende narkotikaproblem. Selv om Dutertes narkokrig har flere tusen liv på samvittigheten kun for de siste månedene, hjelper det ikke så lenge de store gutta slipper unna.