Skrevet av Christian Roth ChristensenDet hele begynner der det begynte. Med en Kodak Instamatic 224 ganske presis i 1965.
-Selv mor kunne brukt Instamatic, forteller han, før en fascinerende fortelling om arbeidet hans begynner et sted på Hamar.
For det var der han vokste opp og hele det fotografiske eventyret startet. Han tok skøytebilder selv om han ikke var noen sportsfotograf, jobbet på nyttårsaften fordi ingen av de andre fotografene orket og tok stripteasebilder i et militærtelt på Hamar. Fotografiet var en interesse som opptok all hans tid.
Etterhvert ble han også med i Hamar Kameraklubb, hvor interessen for fotografisk utstyr også tok mer av hans tid.
- Det var lettere å være utstyrsfrik på den tiden, i dag går man seg bare vill i alt sammen, smiler han.
Bildene i fotoklubben innehadde gjerne en viss type stil og kvalitet. Det skulle være kontrastfylt, gjerne litt dramatisk - men definitivt måtte det være vakkert. Estetiserte omgivelser var det aller beste og det var ikke akkurat samfunnskritikk man bedrev der.
Men Løberg ville noe mer. Han søkte etter et eget uttrykk og forsvant ut av de fastsatte formene i fotoklubben. Landskapet og kontraster ble en stadig viktigere ingrediens - mens mennesker var ute av bildet, nesten totalt.
- Bortsett fra på jobb da, tilføyer han. Løberg har nemlig bevisst valgt å la foredraget dreie seg om entusiasten og amatøren Løberg, og ikke hans profesjonelle virke.
For kunstneren Løberg, om det er lov og kalle han det, jobbet litt mot strømmen, i søken etter sin stil og identitet som fotograf. Han brukte gjerne kornete film, selv om han fikk kjeft for det. For han likte det nesten grafiske mønsteret som oppstod med korna. Når han fotograferte på fotballkamper var han mer opptatt av at ballen ikke var i rammen når spillerne kjempet om den, det var liksom en annen energi i de bildene mente han. Og det gjorde uansett ingenting, for de hadde alltid en skuff med "baller", klippet ut og klare til å manipuleres inn i mørkerommet når det trengtes. Best uten ball kanskje?
Men det er noe i denne motstrømsaktiviteten til Løberg. For bildene han viser beviser nettop at Løberg ser ting litt annerledes. Og det inspirerer. Han gjør det han selv vil, og bryr seg lite om hva folk synes.
- Jeg innser at ikke alle liker teknikkene mine, forteller han ærlig. Det ligger en viss kynisme bak. Han tar de bildene han vil ta, alltid. Uansett om noen sitter og venter. Det handler om der og da, følelsen, sinnet.
- Ikke vent til dagen etter, for da har kanskje alt forandret seg. Ser du et bilde så gjør du det, oppfordrer han.
Og en stadig voksnere Løberg får ofte rett. Som for eksempel på bildene fra mange av hans reiser. For han er en bereist mann, og namedropper Washington, Hellas, Svalbard, Italia, Shetland og så videre.
Bildene fra Washington står igjen, hvor hans lange eksponeringer av den daværende president Reagans bilkortesje, som ser mer ut som et abstrakt kunstverk enn en dokumentasjon av en mektig verdenspolititker. Eller som det bruntonede bildet av en murvegg et sted i Storbritania med teksten: "The IRA Showed The Way (To Hell)". Om Løberg har politiske baktanker med slike motiv vites ikke, men teknisk tar han bevisste veivalg, og utvider sine horisonter i takt med reisemål og alder.
Det spraker litt i høytalerne, og litt tekniske problemer inviterer til en liten kunstpause.
Neste slide på fremviseren viser et bilde av en svart eske. "Morten M. Løberg - Portfolio I" står det. Den første portfolioen til Løberg. Han hadde håpet å selge noen av den, men har faktisk bare solgt en eneste.
- Men jeg solgte den til Leif Preus da, gliser han.
Vel bevart er dermed Løbergs første "best of" i Preus museums enorme samling av norske bilder, og dette bare bekfreter Løbergs status innen norsk fotografi. Han er skribent i bladet Fotografi og redaktør på Fotografi.no, og ble hedret som Årets Frilanser i 2007 for sin enorme aktivitet.
Og Løberg gir seg ikke. Stadige eksperimenter med teknikker har ledet han mot nye ideer og prosjekter. Dette medfører gjerne at han blir helt oppslukt og han jobber seg ofte tom på en greie før han hopper over på noe nytt. Han brukte for eksempel mye tid med infrarød film, som i dag er gått ut av produksjon, og laget en rekke snodige, nesten utenomjordiske bilder av landskap og omgivelser. Deriblandt vakre motiv av havet som ble tatt fra Hirtshals fergen en tidlig morgen. De nesten mystiske motivene minnet veldig om japanske Hiroshi Sugimotos havbilder, og hadde en sugende kraft. Utrolig hva havet utenfor Hirtshals kan uttrykke.
- Men man må opp om morran!, smiler han.
I disse dager er det pinholeteknikken som opptar Løberg mest. De lange eksponeringene skremmer nok bort de aller fleste fotografene i en utålmodig teknisk verden. Men Morten Løberg er av en annen skole, og venter gjerne 20 minutter på en eksponering som kanskje blir mislykka. Dette har han gjort såpass mange ganger at det nå stort sett blir bra resultat hver eneste gang. Alt fra transtinkende hvalkadaver, dyreskjellett på Svalbard, til en tåkelagt bro et sted ingen vet hvor er blir vist frem på bildefremviseren. De ser fine ut, med et helt eget uttrykk, som pinholeteknikken tillater. Det har nådd langt, og bildene har blitt stilt ut flere steder, til og med på Svalbard. Og på Kafe Celsius nede ved Kvadraturen i Oslo, hvor de henger i dag.
Og for å slutte en slags ring, har Løberg laget et helt eget pinholekamera. Han trengte bare den gamle Instamaticen, som han bygget om, lappet og limte. Nå kan til og med mor bruke det.
En inspirerende og munter Løberg avslutter med applaus fra Sal D, Messaninen.
-Selv mor kunne brukt Instamatic, forteller han, før en fascinerende fortelling om arbeidet hans begynner et sted på Hamar.
For det var der han vokste opp og hele det fotografiske eventyret startet. Han tok skøytebilder selv om han ikke var noen sportsfotograf, jobbet på nyttårsaften fordi ingen av de andre fotografene orket og tok stripteasebilder i et militærtelt på Hamar. Fotografiet var en interesse som opptok all hans tid.
Etterhvert ble han også med i Hamar Kameraklubb, hvor interessen for fotografisk utstyr også tok mer av hans tid.
- Det var lettere å være utstyrsfrik på den tiden, i dag går man seg bare vill i alt sammen, smiler han.
Bildene i fotoklubben innehadde gjerne en viss type stil og kvalitet. Det skulle være kontrastfylt, gjerne litt dramatisk - men definitivt måtte det være vakkert. Estetiserte omgivelser var det aller beste og det var ikke akkurat samfunnskritikk man bedrev der.
Men Løberg ville noe mer. Han søkte etter et eget uttrykk og forsvant ut av de fastsatte formene i fotoklubben. Landskapet og kontraster ble en stadig viktigere ingrediens - mens mennesker var ute av bildet, nesten totalt.
- Bortsett fra på jobb da, tilføyer han. Løberg har nemlig bevisst valgt å la foredraget dreie seg om entusiasten og amatøren Løberg, og ikke hans profesjonelle virke.
For kunstneren Løberg, om det er lov og kalle han det, jobbet litt mot strømmen, i søken etter sin stil og identitet som fotograf. Han brukte gjerne kornete film, selv om han fikk kjeft for det. For han likte det nesten grafiske mønsteret som oppstod med korna. Når han fotograferte på fotballkamper var han mer opptatt av at ballen ikke var i rammen når spillerne kjempet om den, det var liksom en annen energi i de bildene mente han. Og det gjorde uansett ingenting, for de hadde alltid en skuff med "baller", klippet ut og klare til å manipuleres inn i mørkerommet når det trengtes. Best uten ball kanskje?
Men det er noe i denne motstrømsaktiviteten til Løberg. For bildene han viser beviser nettop at Løberg ser ting litt annerledes. Og det inspirerer. Han gjør det han selv vil, og bryr seg lite om hva folk synes.
- Jeg innser at ikke alle liker teknikkene mine, forteller han ærlig. Det ligger en viss kynisme bak. Han tar de bildene han vil ta, alltid. Uansett om noen sitter og venter. Det handler om der og da, følelsen, sinnet.
- Ikke vent til dagen etter, for da har kanskje alt forandret seg. Ser du et bilde så gjør du det, oppfordrer han.
Og en stadig voksnere Løberg får ofte rett. Som for eksempel på bildene fra mange av hans reiser. For han er en bereist mann, og namedropper Washington, Hellas, Svalbard, Italia, Shetland og så videre.
Bildene fra Washington står igjen, hvor hans lange eksponeringer av den daværende president Reagans bilkortesje, som ser mer ut som et abstrakt kunstverk enn en dokumentasjon av en mektig verdenspolititker. Eller som det bruntonede bildet av en murvegg et sted i Storbritania med teksten: "The IRA Showed The Way (To Hell)". Om Løberg har politiske baktanker med slike motiv vites ikke, men teknisk tar han bevisste veivalg, og utvider sine horisonter i takt med reisemål og alder.
Det spraker litt i høytalerne, og litt tekniske problemer inviterer til en liten kunstpause.
Neste slide på fremviseren viser et bilde av en svart eske. "Morten M. Løberg - Portfolio I" står det. Den første portfolioen til Løberg. Han hadde håpet å selge noen av den, men har faktisk bare solgt en eneste.
- Men jeg solgte den til Leif Preus da, gliser han.
Vel bevart er dermed Løbergs første "best of" i Preus museums enorme samling av norske bilder, og dette bare bekfreter Løbergs status innen norsk fotografi. Han er skribent i bladet Fotografi og redaktør på Fotografi.no, og ble hedret som Årets Frilanser i 2007 for sin enorme aktivitet.
Og Løberg gir seg ikke. Stadige eksperimenter med teknikker har ledet han mot nye ideer og prosjekter. Dette medfører gjerne at han blir helt oppslukt og han jobber seg ofte tom på en greie før han hopper over på noe nytt. Han brukte for eksempel mye tid med infrarød film, som i dag er gått ut av produksjon, og laget en rekke snodige, nesten utenomjordiske bilder av landskap og omgivelser. Deriblandt vakre motiv av havet som ble tatt fra Hirtshals fergen en tidlig morgen. De nesten mystiske motivene minnet veldig om japanske Hiroshi Sugimotos havbilder, og hadde en sugende kraft. Utrolig hva havet utenfor Hirtshals kan uttrykke.
- Men man må opp om morran!, smiler han.
I disse dager er det pinholeteknikken som opptar Løberg mest. De lange eksponeringene skremmer nok bort de aller fleste fotografene i en utålmodig teknisk verden. Men Morten Løberg er av en annen skole, og venter gjerne 20 minutter på en eksponering som kanskje blir mislykka. Dette har han gjort såpass mange ganger at det nå stort sett blir bra resultat hver eneste gang. Alt fra transtinkende hvalkadaver, dyreskjellett på Svalbard, til en tåkelagt bro et sted ingen vet hvor er blir vist frem på bildefremviseren. De ser fine ut, med et helt eget uttrykk, som pinholeteknikken tillater. Det har nådd langt, og bildene har blitt stilt ut flere steder, til og med på Svalbard. Og på Kafe Celsius nede ved Kvadraturen i Oslo, hvor de henger i dag.
Og for å slutte en slags ring, har Løberg laget et helt eget pinholekamera. Han trengte bare den gamle Instamaticen, som han bygget om, lappet og limte. Nå kan til og med mor bruke det.
En inspirerende og munter Løberg avslutter med applaus fra Sal D, Messaninen.
- Aktuell med åpning på Fotografiets Hus 18 mars (etter at Jonas B utstilling taes ned)
- Aktuell med foredrag om pinholeteknikken sammen med Bjørn Johnsen, som et to-dagers kurs i forkant av Nordic Light festivalen.
Morten Løberg
Morten Løberg
Morten Løberg
Morten Løberg