Skrevet av Trine Rasch-OlsenPublikum har satt seg godt til rette langs de hvite utstillingsveggene inne i Kunstparken. Det er tid for foredrag fra den siste av de tre musketerer Jamie Parslow. Den solbrune, velkledde og sindige mannen hever aldri stemmen i løpet av de 45 minuttene. Likevel skinner lidenskapen for foto igjennom i hver eneste setning.
Hektet fra første stund
Jamie Parslow studerte ved Berkeley Universitet. Det var gjennom kameraklubben her at han interesse for fotografi ble tent. Etter en 20 minutters seanse nede i kjelleren hvor han lærte å fremkalle bilder var han solgt.
- Dere vet følelsen man får når fotografiet man har tatt sakte kommer frem på papiret i fremkallerbadet? Den er uten sammenligning. Jeg ble hektet fra første stund.
Med San Fransisco som base fartet Jamie Parslow rundt med kamera i hånden. Dette var på sekstitallet hvor ting var mye enklere enn de er i dag.
- Det ble holdt åpne konserter overalt. Kjente musikere som Janis Joplin opptrådte og man kunne spasere helt opp til scenen og fotografere. Ingen brydde seg.
Vi ser ting
Stillferdig spaserer Jamie Parslow rundt i rommet mens han med en rolig stemme forteller videre om fotografiene sine. Fra han startet opp til i dag har arbeidet hans blitt mer personlig. Verden har blitt betraktet gjennom søkeren på Leica, og han har utviklet sin helt spesielle stil. Han er hele tiden på utkikk etter motiver, samtidig som disse motivene må passe inn i prosjektene hans.
- Jeg har fått høre at jeg ser ting andre mennesker ikke ser. Kanskje det har noe med at pappa var politimann. Men det er slik vi fotografer fungerer. Vi ser ting.
Publikum trekker på smilebåndet av politikommentaren. Vi er alle sjarmert. Sjarmert av Jamie Parslow. Sjarmert av de tre musketerer.
Bryt rammene
Etter flerfoldige år i bransjen har Jamie Parslow blitt bestemt. Bestemt på format, på stil og bestemt på montering. Han foretrekker små format. Han bruker konsekvent hvite rammer. Alt har sin forklaring.
- Jeg føler at store formater for meg ville virke mot sin hensikt. Det er en egen intimitet i bildene mine. En stillhet. En enkelhet. Dette ville forsvunnet hadde jeg blåst dem opp. Slik de er nå tvinger de seeren til å stoppe opp. Du må gå litt nærmere, du må tenke litt lenger.
I tillegg til alt dette må fotografiene i seg selv inneholde et viktig element. De må ha noe som skjer utenfor bildet. Særlig når han fotograferer mennesker er dette viktig. De må enten være i sine egne tanker eller være opptatt av noe som skjer utenfor kameraets rekkevidde.
- Jeg har problemer med rammer. Liker den egentlig ikke. Derfor må det skje noe i bildet som gir det flere dimensjoner. På den måten får jeg sprengt rammene og bildet er ikke lenger kun det du ser innenfor firkanten.
Playboy og Leica
Fotografiene Jamie Parslow stiller ut er tatt med ulike kameraer. Dette er fordi de alle har noe unikt ved seg. Fotografiene får en helt bestemt tekstur og struktur. Mest brukt er det filmbaserte Leicakameraet. Negativene skanner han inn på pcn, og etterbehandlingen består kun av justeringer man kunne foretatt i et mørkerom.
- Jeg har aldri fått dreisen på speilrefleks. Jeg liker verken tyngden eller bildene det tar. Jeg derimot elsker film og resultatet det gir meg. Leica er stille og enkelt. Kanskje litt som bildene mine.
Plutselig sprekker det solbrune ansiktet opp i et gigantisk smil. De snille øynene får et rampete drag over seg.
- Har dere noen gang hørt mottoet til Playboy? Det er nemlig et motto jeg har kopiert, som jeg alltid har i bakhodet.
Forundrete ansikter ser opp på han og mumlingen tiltar. Noe sier meg at det er nøyaktig denne reaksjonen han håpte på. Med et lurt smil fortsetter han:
- Its not what you got but how you use it.
Med det er de 45 minuttene over. Litt på overtid vel og merke, men det er fordi vi i publikum ikke har lyst til å gi slipp. En helt spesiell atmosfære hersker rundt utstillingene og disse tre genuint hyggelige norskamerikanerne. Jeg kaster meg rundt og får samlet de tre til et gruppebilde. Smilene sitter etter tre tagninger. Deretter tusler jeg stille hjemover med et smil om munn.
Hektet fra første stund
Jamie Parslow studerte ved Berkeley Universitet. Det var gjennom kameraklubben her at han interesse for fotografi ble tent. Etter en 20 minutters seanse nede i kjelleren hvor han lærte å fremkalle bilder var han solgt.
- Dere vet følelsen man får når fotografiet man har tatt sakte kommer frem på papiret i fremkallerbadet? Den er uten sammenligning. Jeg ble hektet fra første stund.
Med San Fransisco som base fartet Jamie Parslow rundt med kamera i hånden. Dette var på sekstitallet hvor ting var mye enklere enn de er i dag.
- Det ble holdt åpne konserter overalt. Kjente musikere som Janis Joplin opptrådte og man kunne spasere helt opp til scenen og fotografere. Ingen brydde seg.
Vi ser ting
Stillferdig spaserer Jamie Parslow rundt i rommet mens han med en rolig stemme forteller videre om fotografiene sine. Fra han startet opp til i dag har arbeidet hans blitt mer personlig. Verden har blitt betraktet gjennom søkeren på Leica, og han har utviklet sin helt spesielle stil. Han er hele tiden på utkikk etter motiver, samtidig som disse motivene må passe inn i prosjektene hans.
- Jeg har fått høre at jeg ser ting andre mennesker ikke ser. Kanskje det har noe med at pappa var politimann. Men det er slik vi fotografer fungerer. Vi ser ting.
Publikum trekker på smilebåndet av politikommentaren. Vi er alle sjarmert. Sjarmert av Jamie Parslow. Sjarmert av de tre musketerer.
Bryt rammene
Etter flerfoldige år i bransjen har Jamie Parslow blitt bestemt. Bestemt på format, på stil og bestemt på montering. Han foretrekker små format. Han bruker konsekvent hvite rammer. Alt har sin forklaring.
- Jeg føler at store formater for meg ville virke mot sin hensikt. Det er en egen intimitet i bildene mine. En stillhet. En enkelhet. Dette ville forsvunnet hadde jeg blåst dem opp. Slik de er nå tvinger de seeren til å stoppe opp. Du må gå litt nærmere, du må tenke litt lenger.
I tillegg til alt dette må fotografiene i seg selv inneholde et viktig element. De må ha noe som skjer utenfor bildet. Særlig når han fotograferer mennesker er dette viktig. De må enten være i sine egne tanker eller være opptatt av noe som skjer utenfor kameraets rekkevidde.
- Jeg har problemer med rammer. Liker den egentlig ikke. Derfor må det skje noe i bildet som gir det flere dimensjoner. På den måten får jeg sprengt rammene og bildet er ikke lenger kun det du ser innenfor firkanten.
Playboy og Leica
Fotografiene Jamie Parslow stiller ut er tatt med ulike kameraer. Dette er fordi de alle har noe unikt ved seg. Fotografiene får en helt bestemt tekstur og struktur. Mest brukt er det filmbaserte Leicakameraet. Negativene skanner han inn på pcn, og etterbehandlingen består kun av justeringer man kunne foretatt i et mørkerom.
- Jeg har aldri fått dreisen på speilrefleks. Jeg liker verken tyngden eller bildene det tar. Jeg derimot elsker film og resultatet det gir meg. Leica er stille og enkelt. Kanskje litt som bildene mine.
Plutselig sprekker det solbrune ansiktet opp i et gigantisk smil. De snille øynene får et rampete drag over seg.
- Har dere noen gang hørt mottoet til Playboy? Det er nemlig et motto jeg har kopiert, som jeg alltid har i bakhodet.
Forundrete ansikter ser opp på han og mumlingen tiltar. Noe sier meg at det er nøyaktig denne reaksjonen han håpte på. Med et lurt smil fortsetter han:
- Its not what you got but how you use it.
Med det er de 45 minuttene over. Litt på overtid vel og merke, men det er fordi vi i publikum ikke har lyst til å gi slipp. En helt spesiell atmosfære hersker rundt utstillingene og disse tre genuint hyggelige norskamerikanerne. Jeg kaster meg rundt og får samlet de tre til et gruppebilde. Smilene sitter etter tre tagninger. Deretter tusler jeg stille hjemover med et smil om munn.
