Kvinnene som flyktet Syria. 80 prosent av de som har flyktet fra krigen i Syria er kvinner og barn, mens mennene er igjen i Syria for å kjempe mot regjeringshæren, passe på eiendeler som hus og biler eller er omkommet i konflikten. Rana Alkassem Alkhaled (28) sammen med sine barn Maisaa (9), Bassema (8) og Omar (3) har flyktet fra Syria og bor i et trangt rom sammen med sin svigermor.

Flere kvinner med sine barn har nettopp ankommet landsbyen Al Knaisa i Libanon, tett inntil grensen til Syria. De har flyktet fra kamphandlingene i sitt hjemland mens mennene er igjen. Til v.: Hassna har sin tre år gamle sønn Ghazi på fanget. I juni 2012 var tallet på antall flyktninger fra Syria i Libanon 30.000 mennesker, av disse var 80 prosent kvinner og barn.

63 år gamle Fatima flyktet til Libanon fra Syria sammen med sine fem døtre og hennes sønns to koner. De bor alle sammen på tre rom, kun kvinner og barn. Fatimas sønn døde når han endte opp i kryssilden mellom opprørerne og den syriske hæren, og hennes mann døde av hjertestans da huset dere ble bombet i krigen. "Opprørerne brukte vårt nabolag som gjemmested. Hæren svarte med å bombe husene og hele nabolaget ble gjort om til militært område. Vi fikk inntrykket av at ingen eller noe ville bli spart så vi hadde ikke annet valg enn å flykte", sier Fatima.

Hjepeorganisasjonen Islamic Relief deler ut madrasser, tepper og papir til nylig ankomne syriske flyktninger i landsbyen Wadi Khaled rett ved grensen til Syria.

I et lagerrom bygget av betong bor flere kvinnlige syriske flyktninger. Temperaturen stiger til over 40 varmegrader inne i murbygningen. Eieren har laget to små hull i veggen for å slippe inn litt frisk luft. Hassna med sin 1,5 år gamle sønn Ahmad på fanget. "Vi flyktet i en større gruppe med kvinner og barn for å finne sikkerhet. Vi gikk gjennom ørkenen i fem timer", sier Hassna. Et av hennes barn, Ghazi (3) er dypt påvirket av opplevelsene fra krigen. Han gråter konstant, er urolig og nervøs. "Barna så bombingen og hørte skrikene. Deres minner er fulle av arr", sier Hassna.

6/11 Lokale libanesiske barn leker og kjøler seg ned sammen med syriske flyktninger i kaldt grunnvann. Traktorer og lastebiler kommer for å fylle opp vanntanker for levering til landsbyer og eiere av motorsykler og biler kjører ned til det friske vannet for å vaske kjøretøyene sine.

23 år gamle Safaa (bildet) sier hun ikke støtter noen sider i den syriske konflikten. "Når jeg diskuterer, tror folk jeg støtter regjeringen. Dette er ikke sant. Men jeg støtter ikke opprørerne heller. Begge sider skaper død og frykt og begge sider er ansvarlige for all elendigheten", sier Safaa. Syv kvinner og seks barn bor sammen i en leilighet i Aarsâl, rett ved grensen til Syria. De betaler 1.000 kroner i måneden for husleie. Pengene tjenes av det eldste barnet i gruppen, en 14 år gammel gutt som har fått jobb i det lokale steinbruddet.

Det tok 21 år gamle Abdalla fire dager å komme seg til et sykehus i Libanon for å få behandling etter at han ble skadet i kirgen i Syria. Han mistet et øye og kroppen var full av splinter. Han ble skadet en uke tidligere da en granat eksploderte i landsbyen hans. Han ble hjulpet til et lokalt sykehus. "De hadde ikke noe medisin eller utstyr og etter en kort stund begynte den syriske hæren å bombe området rundt sykehuset. Jeg fant et sted å gjemme meg i Homs, hvor jeg bodde i to dager. Deretter fikk han hjelp for å komme seg til grensen til Libanon, hvor Røde Kors tok imot han.

60 år gamle Amina Alkhaled bor i en liten ett roms leilighet sammen med sin familie. De flyktet fra byen Homs i Syria etter at deres hus ble bomvet og totalt ødelagt i angrepet. Hoveddelen av de rundt 30.000 som hadde flyktet innen juni 2012 bosetter seg i områder med sunni muslimer fordi disse støtter opprørerne i Syria.

Mohamed Alkhaled viser frem arr han har på ryggen. Han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker som mente han var en opprører og han ble satt i fengsel sammen med sin bror. "De puttet meg i en så liten celle at det ikke var mulig å strekke ut bena. Først begynte de å slå med mad barne hendene sine, så med en pisk og etter et par dager med en wire. Alle mennene i fengselet ble behandlet på samme måte. Min bror døde i samme fengsel", sier Mohamed. Ha klarte å komme seg ut av fengsel etter seks dager, betakte 6.000 kroner til en sjåfør som fikk han ut av landet.

Rana Alkassem Alkhaled mistet sin mann i krigen i Syria. Hun har tre barn, Maisaa, Omar og Bassema som mistet sin far i den samme krigen. De flyktet sammen med flere andre kvinner og barn over grensen til Libanon og nå bor de sammen i en leilighet. Kvinnene forteller at ved å bo sammen, blir de sterkere og finner måter å klare seg på, selv om hverdagen er hard og de eldste barna må jobbe.

"you can call me a gypsie if you want to" Siden 2007 har romfolket vært en del av Oslos gatebilde som tiggere. Mange av de som kommer tilbake år etter år kommer fra to landsbyer i Romania:: Dragoin og Tetila. Livet er hardt på gaten i Oslo og de fleste lengter etter livet de har hjemme i Romania sammen med familien. Når de kommer hjem fra måneder med tigging i Norge, har de ofte noen fredfulle måneder hvor de blir gjenforent med barn og kan dyrke familielivet. Men mangel på utdannelse, fattigdommen og arbeidsløshet I Romania gjør at de hvert år er nødt til å reise ut for å skaffe mer penger. Denne bildeserien handler om tiggernes liv hjemme i disse to landsbyene. Femåringen Raul er lykkelig. Farmor, farfar og pappa er endelig tilbake. Oldemoren (78) og oldefaren (80) har passet han i flere måneder mens de var i Norge. Her er de gjenforent og sanker mat til hesten på nabobondens jorde.

Alexandra (12) er på fest hos Loredana (14), som har vært alene hjemme i seks måneder mens moren har meldeplikt til politiet i Oslo

Reisen til Norge tar fire dager og tre netter. På denne turen er de elleve stykker i en av nabolagets minibusser.

Luminita(43) samler kvist i skogen, som hun bruker til fyring når vinteren kommer.

oppgradering av bolig

Ramona(14) og Modelin(14)har vært gift i ett år og bor alene i huset mens foreldrene tigger i Norge. Barnebryllupp er vanlig blandt romfolket og mange gifter seg fra de er 12 år.

De få månedene Vejorica er hjemme har hun et tett forhold til døtrene sine, resten av tiden bor de sammen med farmoren.

Barn og ungdom samles mens foreldrene er i Oslo.

Ionot (24)har endelig kommet hjem, men etter et ekteskap som ikke fungerte har han har akkurat blitt giftet bort og fått ny kone. Dette gangen tror han det skal fungere.Det er sjelden romfolket skiller seg, men de gangene det skjer er det hele familiens besluttning.

Mange av romfolket fra disse to landsbyene bruker hester som transportmiddel.

Historien om Saranya
- Søskenkjærlighet. Predep vil lekeslåss, og Saranya er med. Hun ler selv om det gjør ganske vondt. Han dunker hodet sitt hardt mot hennes og hun kniper igjen øynene, men ler allikevel. 3. desember er det FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. I India bor det en jente som heter Saranya. Hun har Downs syndrom. Hun vet nok ikke om denne dagen. Ikke foreldrene hennes heller. Derfor passer det fint å løfte nettopp henne frem.

Historien om Saranya
- Stor jente. Saranya er superstolt når hun får noen rupier av moren for å handle te alene på kiosken. Endelig kan hun klare å gjøre litt på egenhånd

Hindu. Det er Amuthas oppgave å utføre pujaen i hjemmet. En puja er en religiøs tilbedelse spesielt av en guddom i hinduismen

Fødselsdag. Amutha fyller år og har kledd seg i sin fineste sari. Saranya har stått lenge og øvd seg på å blåse ut lysene på kaken. Hun vil gjerne skjære den opp også, men det er det faren som skal gjøre.

Downs syndrom. Foreldrene til Saranya dro til legen da Saranya var et år gammel fordi hun ikke hadde lært seg å gå. Legen sa da at Saranya hadde Downs syndrom. Først da hun var tre år gammel fikk foreldrene vite at hun ikke kunne bli frisk. Hun var jo ikke syk.

Pynte seg. Amutha steller Saranya to ganger om dagen, om morgenen og når hun kommer hjem fra skolen. Da grer hun håret hennes, pudrer ansiktet, tegner brynene og lager prikk i pannen. Saranya får pynte seg med leppepomade og neglelakk. Hun rekker så vidt opp til speilet på veggen.

Hjemme. Naboene er snille, sier Amutha. Men moren liker ikke ta med seg Saranya på bussen eller til markedet, fordi folk stiller så mange spørsmål om hvorfor hun ser annerledes ut eller ikke kan prate ordentlig.

Skoletid. Saranya fikk ikke plass på vanlig skole, så foreldrene betaler noen rupier i måneden for at hun skal få gå på spesialskole. Skolen ligger i byen, den er et eneste rom, med elleve barn og tre lærere. Barna har ulike diagnoser og lærerne er ikke helt sikre på hvilke diagnoser det er snakk om. De har ikke bøker, de har en TV midt i rommet som står på hele tiden

Se på meg. Saranya vil gjerne ha oppmerksomhet hele tiden, også når faren vil sove middag. Anandhan jobber som bussjåfør, og kan være borte flere dager i strekk. Saranya hviner av glede når hun hører farens motorsykkel tute på utsiden av huset og løper alltid ut for å klemme ham

Bestevenninner. Saranya elsker å leke med nabojenta Sabitha. De leker ofte med steinene til Saranya

Hverdagen. Skoledagen er over og Saranya er klar for å dra hjem. Utenfor venter skolebussen. Det er Saranyas foreldre som har lært henne å skrive navnet sitt. SARANYA. De lærer ikke slikt på skolen hennes, sier foreldrene. De skulle ønske hun lærte flere ting der, at det var litt mer skole. Ikke bare et sted å være.