Kjærlighet ved livets slutt. 14 år gamle Mikkel Dybvik Skancke fikk sin første levertransplantasjon da han bare var 11 måneder gammel. Det går fint i noen år, men så svikter leveren og 8 år gammel må han igjennom nok en levertransplantasjon. Så, i 2011 blir han akutt syk og blir lagt i koma. Da han våkner er 95 prosent av den gamle Mikkel er borte. Familien har fått en ny gutt som de må bli kjent med. Dette bildet er tatt på Tønsberg sykehus en tidlig formiddag i april. Mikkel hjelpes til nok en røntgenundersøkelse, han er alltid litt utrygg, men har mange varme hender rundt seg.

-Frem til 2011 var det tross alt et håp. Det har endret seg. Det er mye i meg som har stilnet. Det er for sent. Nå vet vi at det ikke vil gå bra med Mikkel, sier pappa Torgeir W. Skancke. Mamma Mette Dybvik leser Knerten for Mikkel i sykehussenga.

14 år gamle Mikkel har over 700 døgn på sykehus. Her trilles han inn til nok en operasjon på Rikshospitalet.

«Tenk hvis Mikkel dør og vi ikke får vært venner», sa lillesøster Pia til moren Mette da Mikkel lå i koma. Da han våknet opp, var han hjerneskadet og uten språk.

Noen dager er Mikkel i så bra form at han kan blir med på en kjøretur. Da sitter han helt stille og ser på naturen.

Familien må alltid være flere når Mikkel stelles. Han koser seg når han blir badet.

Morgenstell med hjelp av hjemmesykepleien.

I hverdagen vil det ikke skje annet enn det som alltid skjer: Hente Mikkel fra skolen, gi ham middag via sonde mens han ser på film. Bade og legge ham. Antagelig skjer det intet annet i natt. Eller i morgen. Men hvis noe skjer, er det livstruende.

Etter år på sykehus er Mikkel ofte redd når han skal undersøkes igjen. – Han er utsatt for enorme påkjenninger år etter år: Blodprøver, ambulanseturer, undersøkelser. Det er overveldende nok for oss voksne, så hvordan han har det, er vanskelig å tenke seg, sier pappa Torgeir.

Det er sommer, og Mikkel er blitt 14 år. – Gratulerer med dagen, Mikkel, sier pappa Torgeir og kysser sønnen ømt. Ingen vet hva morgendalen vil bringe.

Gi meg heller livet. Over hundre tusen norske soldater har vært i utenlandstjeneste for fredsnasjonen Norge siden andre verdenskrig. Hjemkomsten fra konfliktområdene har for mange vært starten på en personlig kamp som de ikke var forberedt på. De har måttet kjempe for å finne tilbake til et vanlig liv, mot vonde minner og mot et samfunn som ikke forstår. De har måttet kjempe for å bli hørt og respektert. Tony Kjølberg tester kikkertsiktet på jaktriflen fra huset sitt. Elg, rådyr, rev, hare og mår har passert forbi eiendommen hans. Tony er psykisk skadet etter oppdrag for Norge i Libanon på Balkan og i Afghanistan

Robert Sandbugt ble sendt til Libanon i 1997 med diagnose manisk depressiv. Siden har han slitt med sine psykiske problemer. Ikke før i 2011 ble han behandlet for sine krigsskader. Det har vært en lang kamp mot det landet han en gang dro i krigen for. Sommeren 2013 tok han alle sine sakspairer ut i hagen og brant dem opp etter å ha fått erstatning for sitt ødelagte liv

Inger-Johanne Bjor er psykisk skadet etter tjenesten som soldat i Afghanistan. Hun var forlovet med etterretningsoffiseren Trond Petter Kolset som ble drept av en veibombe i Afghanistan. To uker tidligere hadde han fridd til henne i det samme rommet hun fikk dødsbudskapet. Hjemme i Råde sitter hun ved bålpanna utenfor huset som en gang var deres felles hus.

Kjell Thon har flyktet fra det landet han en gang dro i krigen for. Kjell har fått diagnosen PTSD (Posttraumatisk stresslidelse)etter mange kontingeneter i Libanon og på Balkan. Nå lever han i Jomtien ved Pattaya i Thaiand

Påsken 2011 var Tom Steinsgard på en av sine innleggelser på psykiatrisk sykehus. Tom har grusomme minner fra sine oppdrag for Norge i Irak, Libanon og på Balkan. Kokken Tom måtte være med på amputasjoner av sivile etter mineskader. Etter en lang kamp har han fått erstatning og har emigrert til Pattaya hvor han har kjøpt og driver en bar.

Kjetil Bragstad mistet venstre fot og sin beste kamerat 8. november 2007 i Afghanistan. Her er han på ortopedisk avdeling på Haukeland sykehus hvor han får hjelp av fysioterapeut Gyngyver Nagy Molvær. Kjetil har kjempet en lang kamp mot Statens pensjonskasse for erstatning.

Et sted i Norge bor en veteran som ikke er ferdig med krigen

Robert Sandbugt har PTSD ( Posttraumatisk stresslidelse). Klokken er tre på natten og Robert må ut å ta en røyk etter å ha våknet av marerittene.

Når hverdagen blir for tung drar Geir Johansen til skogs, eller "ladestasjonen" som han kaller den. Deler av året bor Geir ute. Det er mars og minus 15 i Hurdal. Geir var leirmester i det norske feltsykehuset Tuzla i 1993.Her samler han ved for å bygge leir i skogen i Hurdal

i 1991 reiste Tore Møller som ung mann til Gulfen for Norge. I Irak sto sanitetsmannen Tore på vakt ute i den glovarme og giftige ørkenen og tok imot kvestede sivile irakere. Seinere ble Tore sendt til Balkan. Tore har store psykiske problemer, er uføretrygdet, og har flere ganger vært tvangsinnlagt på psykiatriske sykehus

Før jul i 2011 er Tony Kjølberg bostedsløs. Han søker ly i en liten koie uten strøm, vann og mobildekning sammen med hunden Arwen.

Eriks lange vei.Erik har vært tung rusmisbruker hele sitt voksne liv. Motivert av drømmen om å være mer tilstede for sine nieser gjorde at han frivillig la seg inn på et 10 mnd langt behandlingsopphold sist høst. Etter to uker klarte han ikke abstinensene lenger, og forlot behandlinsstedet. En siste blås før behandlingen starter.

Erik jager etter en siste dose "doll" før han skal inn.

De viktigste tingene.

I det samme Erik kommer til behandlingsstedet, blir han sendt til St Olavs Hospital pga mistanke om overdose.

-Jeg har ikke gjort dette på en stund, deilig, sier Erik.

Lade Behandlingssenter har en fullstendig lukket avdeling for de tyngste rusmisbrukerne.

Abtsinens.

Kanskje, en gang.