Tekst og foto: Geir Brekke
Det er fascinerende å legge merke til hvordan ulike kameramodeller skaper ulike former for forventninger. Det er også fascinerende å legge merke til hvordan forventningene til enkelte kameramodeller, på mystisk vis, kan pumpe seg opp til helt urealistiske dimensjoner, og det lenge før noen i det hele tatt har hatt anledning til å teste det ut.
Mens noen modeller nærmest forbigås med et forsiktig gjesp, klarer andre modeller å virvle opp panegyriske ovasjoner. Nikon D800 klarte med sine 36Mp å sperre opp øynene på en hel fotoverden, selv om det i bunn og grunn bare var en oppgradert D700. Men da Nikon D600 ble lansert i kjølvannet av D800, kan jeg ikke erindre at det var et eneste øyenbryn som ble hevet, på tross av at D600 med sin kompakte størrelse faktisk var et mer spesielt og særegent kamera enn D800.
I ukene før Nikon Df ble lansert, vokste det frem en nesten ubeskrivelig buzz der det ene ryktet avløste det andre i høyt tempo, og det ble skapt en stemning som om det var et perfekt kamera som var i emning. Også etter at Nikon Df var offentlig presentert, har det vært omspunnet av fantastiske lovord. Og lenge før jeg selv fikk hånd om dette kameraet, hadde den gedigne hypen gjort at jeg hadde bygget meg opp svært høye forhåpninger.
Basert på bilder og ulike omtaler hadde jeg sett for meg et relativt lite kamera. Men da jeg pakket opp Df, åpenbarte det seg med en fysisk størrelse som er så å si identisk med Canon 6D, både i høyde, bredde, dybde og tyngde. Den aller første fysiske observasjonen jeg gjorde, var derfor at kameraet fremsto forbausende mye større enn jeg hadde forventet. Df er riktignok mindre enn D700/ D800, men spesielt lite er det vanskelig å kalle det. Så på tross av referansene til tidligere tiders filmkameramodeller, fremstår Df med omtrent samme fysiske fremtoning som alle andre digitale speilreflekskameraer: Litt for stort og litt for tungt.
Df har en bildebrikke på 24x36mm, og det har en optisk søker. Dette er tilstrekkelig til å fange min interesse. At det har beskjedne 16Mp fremstår ikke på noen måte som noe negativt, tvert imot. Etter at jeg selv oppgraderte mitt digitale speilreflekskamera fra 8Mp til 12Mp (vi snakker 2006), har jeg erfart at 12Mp i de fleste tilfeller har tilstrekkelig oppløsning til å dekke det meste av mine fotografiske behov.
Samtidig har jeg registrert at de fotografiske mulighetene i stor grad er knyttet til opptaksformatets areal. Derfor foretrekker jeg 24x36mm-formatet fremfor mindre formater. Men også pikslenes størrelse kan ha mye å si for den filtekniske kvaliteten, og et sted mellom 12-20 Mp på 24x36mm-formatet er derfor noe jeg anser som perfekt. Og det er nettopp en oppløsning midt i dette skiktet Nikon Df har å tilby. Når jeg i tillegg forstår at Df har en nesten identisk bildebrikke til D4, kan det antakelig ikke bli bedre når det gjelder filteknisk kvalitet. Mer om dette siden.
Df leveres både i en utførelse som er helt sort og i en utførelse der øvre del er sølvfarget. Det er dessuten visse kantete trekk ved dette kameraet som på vagt vis henter sin inspirasjon fra Nikons tidligere modeller (typisk FM- og F-modellene). Kameraet blir derfor i mange kretser omtalt som retro, men jeg må innrømme at for meg har benevnelsen "retro" etter hvert helt mistet sin kraft og fremstår som et begrep nesten helt uten substans. Slik viser det seg også å være tilfelle med Df. Ved direkte sammenligning med eldre kameramodeller fra Nikon, viser det seg at retro-referansene er svært omtrentlige. Mer om dette siden.
Utløseren sitter rett opp og ned på toppen av kameraet, uten den karakteristiske skrå posisjonen som andre, nye Nikon-kameraer har. Dette skal selvsagt være med på å forsterke den såkalte retro-looken, og det er en løsning jeg er fortrolig med fra mine fordums filmkameraer. Likevel er dette noe jeg mener er en dårlig løsning, fordi pekefingeren på denne måten får en mindre naturlig posisjon nåt utløseren betjenes.
Utløserknappen har et hull med gjenger, noe som faktisk er en svært gledelig detalj. Der kan man skru inn en manuell utløserkabel og bruke den som fjernutløser, noe jeg benyttet meg av da jeg tok gitarbildene til denne artikkelen.
Av/på-knappen er på sedvanlig Nikon-vis plassert rundt utløserknappen, men den mangler den karakteristiske tappen. Denne mangelen gjør at det faktisk er vanskelig å skru av og på kameraet fordi man må bruke et usedvanlig kraftig trykk med pekefingeren før av/på-knappen beveger (på) seg. Dermed blir det mer naturlig å bruke to fingrer gjennom et typisk tommel+pekefingergrep, noe jeg regner med ikke har vært intensjonen. Denne lille detaljen viser hvor små marginer det er mellom en vellykket løsning og en tungvint løsning, og jeg håper at Nikon har vett til å få på plass den lille tappen på uløseren ved neste korsvei.
Kameraet har en egen Info-knapp. Da viser kameraets innstillinger på skjermen. Så langt jeg har klart å finne ut, er det ikke mulig å gå inn og gjøre andre innstillingsjusteringer enn å flytte fokuspunktet, en begrensning som er frustrerende sett i lys av kameraet nærmest endeløse menyer.
I tillegg er det et anonymt innstillingshjul helt uten posisjonsmerker på fremsiden av kameraets høyre side, like nedenfor utløseren. Dette hjulet viser seg å styre innstillingen av blender.
Fn-knappen kan programmeres til ulike funksjoner. Selv har jeg valgt at den velger spot-måling. Dette gjør at det er kjapt og enkelt å vurdere det dynamiske spennet mellom ulike steder i motivet ved behov, uten at det er nødvendig å bytte lysmålermodus permanent.
Pv-knappen kan også programmeres til ulike funksjoner, selv velger jeg å ha den som en nedblendingsknapp for kontroll av dybde(u)skarphet, noe jeg (av og til) har stor glede av å benytte meg av.
Df kan bruke alle Nikkor F-objektiver, inkludert pre-Ai-versjoner. Dette gjør at man får tilgang på et nesten ubegrenset antall objektivvarianter. Jeg har ikke hatt mulighet til å teste dette ut i praksis. Men basert på egne erfaringer med en del Olympus OM-optikk brukt på Canon 5D og 6D, er det grunn til å tro at mange av disse tilårskomne objektivene vil avsløre optiske skavanker som i praksis vil gjøre dem lite egnet på et høyoppløselig DSLR. Likevel mener jeg dette er en funksjonalitet alle digitale systemkameraer burde utnytte, dette gir nemlig mulighet for å prøve likt og ulikt av objektiver, det er ikke alltid at man behøver den skarpeste optikken for å gjøre fotografiske oppdagelser.
Søkeren har diopterjustering, men ulikt andre Nikon-kameraer jeg har brukt mangler den en innebygget luke til å stenge okularet. Dette vil nok være et savn for alle som bruker lange eksponeringstider og/eller lar kameraet velge eksponering uten at man har øyet til søkeren.
Værforseglingen skal være på nivå med D800. Hva dette betyr i praksis vet jeg ikke. Min erfaring med å bruke kameraer i våte omgivelser er imidlertid at det er dråper på frontlinsen som er det største problemet når jeg fotograferer i regn, ikke at selve kameraet blir vått.
Df skal i følge Nikon selv klare 1.400 opptak med fulladet batteri. Dette er gledelig informasjon fordi det i praksis betyr at man ikke er avhengig av å ha en lader eller et ekstra batteri tilgjengelig til en hver tid.
Df har dessverre en svært grov batteriindikator som gjør det umulig å skille om batteriet har 1/3 av kapasiteten igjen eller om det er så og si tomt. Selv opplevde jeg å ta med meg kameraet i den tro at batteriindikatoren anga nok juice til en ekstra fotoøkt, noe som resulterte i at jeg slukøret kom hjem nesten uten å ha tatt noen bilder i det hele tatt. Når jeg bruker mitt eget 6D leser jeg av batterikapasiteten i prosent, noe jeg synes er svært nyttig. Dette gir meg til en hver tid både nøyaktig og fullgod oversikt over batteristatus. Dessverre finnes det ingen tilsvarende måte å lese av batteristatusen til Df på.