Art and Photography

Mange i søskenflokken Kunst ble fylt av misunnelse og sjalusi da de uventet fikk en attpåklatt ved navn fotografi, og under utallige slektsstevner i årenes løp har denne sjalusien vært dynamo for like mange og forskjellige disputer. Det har heller ikke vært mangel i forsøkene på å forene familien.

Publikasjoner og bøker har ofte vært foretrukne metoder i forsvarstalen. Mange med grundig gjennomgang av fotografiets betydning for kunsten, og dens rett til å stå i testamentet, som for eksempel Aron Sharfs Art and Photography, Alfred Stieglitz' Camera Work eller Beaumont Newhall; gjennom sitt betydelige arbeid som kurator og skribent ved Museum of Moderen Art (MoMA) i New York. Vi har nå endelig (endelig fra en fotografs ståsted) nådd dit hvor fotografi innen kunstkonteksten ikke er et problem. Museer og gallerier stiller ut fotografi, installasjon, skulptur og maleri side om side, som om det aldri skulle ha vært noe problem. Dette åpner for en helt ny vinkel eller tilnærming til fotografiet som kunst. Det er ikke lengre snakk om hva som må til for at et fotografi skal være et kunstverk, men hvordan fotografi blir bruk innen kunsten. De overnevnte skribentene og bøkene forsøker i stor grad å besvare den første problemsilingen, mens David Campany tar for seg den andre i sin Art and Photography. Campany tar for seg hvordan fotografiet har vært anvendt av kunstnere fra 1960 frem til i dag.

Boken er delt opp i tre hoveddeler:
1 - I det innledende essayet får vi vite hvordan fotografiene er valgt ut og i hvilke sammenhenger de er satt.
2 - Andre del er fotografiene, med korte forklarende kommentarer.
3 - Siste del er skriftlig kilde og bakgrunnsmateriale.

Tekster skrevet av kunstnere, intervjuer, kritikker og teoretiske analyser; historiske og kontemporære. En naturlig sammenlikning er Charlotte Cottons bok; The Photograph as Contemporary Art. Den store forskjellen er omfanget og ikke minst at Campany tar et historisk overblikk. Det mest interessante med denne type bøker er på hvilke grunnlag man velger å plassere forskjellige fotografier sammen. Det er i alt åtte kategorier, som går igjen i alle tre delene av boken slik at det totalt sett er oversiktlig, og fungerer som et referanseverk. Kategoriene er som følger: ‘Memories and Archives' ‘Objective Objects' ‘Traces of Traces' ‘The Urban and the Everyday',‘The Studio Image', The Arts of Reproduction’Just’ Looking' ‘The Culture of Nature'.

Kategorisering av bilder, som denne, åpner for en interessant lesning som man ikke nødvendigvis får ved å lese lineære historier, enkelte kunstnere dukker opp i flere av kategoriene, noe som er logisk i og med at kunstnere skifter interesse gjennom et lengre virke. Det åpner også for sammenhenger utover det man får ved å lese biografier og monografier, og på denne måten kan denne type bøker fungere som en skattejakt på nye og positive overraskelser, og ikke minst en bredere forståelse av hvordan fotografi kan brukes i formidlingen av ideer og observasjoner.

Bokens store styrke er Campanys overblikk og evne til å forklare sine konsepter med et tydelig språk. Det inviterer til at man kommer tilbake til boken ved flere anledninger, man er ikke ferdig med den ved første gangs perm til perm lesning.