Skrevet av Frank HesjedalDette intervjuet med Darcy Padilla ble publisert første gang i 2012. I år (2015) vant Padilla førsteprisen i kategorien 'Long Term Projects' i World Press Photo Awards for prosjektet 'FAMILY LOVE 1993-2014' hvor Julie spiller en sentral rolle. I intervjuet nedenfor deler Padilla sine tanker med oss. Sjekk ut de sterke bildene her
_______________________________________
28. februar 1993 treffer fotograf Darcy Padilla en barfot Julie Baird i lobbyen på Ambassador Hotel i San Francisco. I armene holder Julie sin 8 dager gamle datter. Julie bor i SRO-distriktet i San Francisco, et nabolag bestående av suppekjøkken og billige rom. Hun bor sammen med Jack som har smittet henne med HIV. Noen måneder senere forlater Julie Jack for å slutte med heroin.
Møtet mellom Julie og Darcy Padilla er starten på et 18 år langt prosjekt hvor Padilla følger Julie fra hjem til nye hjem, gjennom sykdom, arrestasjoner, fengsling for kidnapping av egne barn, fødsler og misbruk av narkotika. I 2005 flytter Julie til Alaska sammen med mannen Jason. Sammen får Julie sitt femte barn: Elyssa. I september 2010 dør Julie.
En tilfeldighet
Jeg treffer Padilla i lobbyen på et hotell i Oslo. Hun er et av trekkplastrene på pressefotografenes DOK 12-festival som nylig ble arrangert. Hun er vennlig og smilende. Gir meg komplimenter for sko og skuldervæske. Når jeg forsøker å sette meg ned på motsatt side av bordet får jeg rolig beskjed om at det sikkert er lurt å sette seg ned ved siden av henne i sofaen. Hun er nemlig en soft speaker.
- Julie-prosjektet var en tilfeldighet, forteller Darcy. - Jeg møtte Julie som en del av et annet prosjekt, og først i 1996 ble Julie et eget prosjekt. På den tiden var hun alenemor som jobbet mot alle odds for å beholde barna sine og holde seg unna narkotika.
Padilla så aldri for seg at det skulle være et prosjekt over 18 år. Flere ganger underveis trodde hun også at det hele var over. Frem til Julie flyttet til Alaska i 2005 traff de hverandre en til to ganger i uken. Etter dette dro Padilla til Alaska 3-6 ganger i året.
Sterk relasjon
- En tror ofte at det er en selv som velger en historie. Men jeg tror det er motsatt. At noen velger deg. Derfor tror jeg at det var Julies valg å ha meg i livet sitt. Relasjonen vår var slik at jeg fikk ta bilder av absolutt alt.
Og relasjonen mellom de to, utviklet seg gjennom årene til å bli veldig sterk. Men at de hadde et gjensidig vennskap er ikke Padilla helt med på.
- Jeg synes ordet venn er interessant. Jeg var nok vennen til Julie, men Julie var ikke vennen min. Jeg kunne når som helst gå på besøk til henne, inn i livet hennes, men hun kunne ikke komme på besøk til meg, inn i livet mitt.
Da Julie fikk vite at hun ikke hadde lang tid igjen å leve, var Padilla usikker på om hun fikk fotografere denne siste fasen.
- For meg var det første gang noen nærme meg skulle dø. Så et av spørsmålene jeg måtte finne ut av, var om jeg var i stand til å fotografere dette og lage gode bilder, vakre bilder, av en som skal dø. I tillegg måtte jeg finne ut om Julie ønsket dette.
Padilla flyr til Alaska og treffer Julie. Foran flere andre forteller Julie til Darcy at det er hun som har vært lengst i livet hennes: You can do whatever you want.
Til tross for en trist slutt på prosjektet (eller denne delen av prosjektet), klarer Padilla med kjærlighet og varme å dokumentere Julies siste tid. Bildene er ærlige og så sterke at det er umulig å ikke bli beveget.
I løpet av de 18 årene prosjektet varte, publiserte ikke Padilla noen deler av historien eller enkeltbilder. Kun to publikasjoner, en i Frankrike og en i Kina, har publisert historien.
- Jeg vil jo publisere dette, men det er snakk om å finne et sted som egner seg. I magasiner og aviser får du bare noen sider, og det er ikke riktig for dette prosjektet. Mange vil publisere det gratis, på for eksempel blogger, men kontekstualiseringen er viktig for meg. Jeg har det heller ikke travelt.
Elyssa og Jason prosjektet lever videre
Selv om Julie har gått bort, lever prosjektet videre. Padilla følger nå Elyssa og Jason. Elyssa på snart 4 år er Julies og Jasons datter. Jason, som har AIDS, er nå alenefar til Elyssa. Etter noen måneder i Alaska i et hjem uten strøm og vann har Jason og Elyssa flyttet til Portland hvor Jason har adoptivfamilien sin. For denne serien fikk Darcy Padilla honorable mention i kategorien stories i World Press Photo 2012.
- I tillegg til AIDS har Jason en rekke problemer: Han har lav IQ, posttraumatisk stress syndrom, går på en rekke medisiner for sin psykiske helse. I oppveksten ble han misbrukt både fysisk og følelsesmessig. Samtidig er han så ærlig og herlig. Jason vet ikke hvordan det egentlig er å være en god far. Å se dette det siste året har vært vanskelig.
Men det er også tydelig å se håpet til Padilla. For etter at Jason og Elyssa flyttet til Portland er sjansene for en bedre oppvekst mye større. Adoptivfamilien til Jason stiller opp og støtter.
Fotografiets evne til å stoppe noe
For Padilla har fotografiet sin styrke i sin evne til å stoppe noe opp og skape et dokument som folk kan se på.
- Og derfor er fotografiet så viktig. Det er nok ikke så ulikt en god bok eller roman eller film. Som forfatter, fotograf og filmskaper kan man klare nettopp det, stoppe noe og skape et dokument.
Hun har tro på at fotografiet kan gjøre en forandring, men er usikker på om sitt eget prosjekt kan gjøre noe.
- Jeg er ikke ute etter noen politisk respons på mine bilder. Jeg er ikke en politisk fotograf, men en sosial dokumentarist. I USA håper jeg at det vil føre til at folk blir mer bevisst på blant annet forholdene til barn som vokser opp i fosterhjem, narkomane og hjemløse.
- Det viktigste med Julie-prosjektet var å vise den komplekse prosessen Julie gikk gjennom. I USA pleier man å si: Få deg en utdannelse og en jobb. Men selv det ville ikke løst Julie eller Jasons problemer.
Og et råd til slutt
Til de som vil jobbe med prosjekter over tid har også Padilla noen råd som kan være verdt å ta med seg på veien:
- Det viktigste er å begynne. Ikke tenk for mye på om dette er et langvarig prosjekt eller ikke. De beste rådene er å være dedikert, ikke ta tiden for gitt, men bruke den.
Padillas hjemmeside
_______________________________________
28. februar 1993 treffer fotograf Darcy Padilla en barfot Julie Baird i lobbyen på Ambassador Hotel i San Francisco. I armene holder Julie sin 8 dager gamle datter. Julie bor i SRO-distriktet i San Francisco, et nabolag bestående av suppekjøkken og billige rom. Hun bor sammen med Jack som har smittet henne med HIV. Noen måneder senere forlater Julie Jack for å slutte med heroin.
Møtet mellom Julie og Darcy Padilla er starten på et 18 år langt prosjekt hvor Padilla følger Julie fra hjem til nye hjem, gjennom sykdom, arrestasjoner, fengsling for kidnapping av egne barn, fødsler og misbruk av narkotika. I 2005 flytter Julie til Alaska sammen med mannen Jason. Sammen får Julie sitt femte barn: Elyssa. I september 2010 dør Julie.
En tilfeldighet
Jeg treffer Padilla i lobbyen på et hotell i Oslo. Hun er et av trekkplastrene på pressefotografenes DOK 12-festival som nylig ble arrangert. Hun er vennlig og smilende. Gir meg komplimenter for sko og skuldervæske. Når jeg forsøker å sette meg ned på motsatt side av bordet får jeg rolig beskjed om at det sikkert er lurt å sette seg ned ved siden av henne i sofaen. Hun er nemlig en soft speaker.
- Julie-prosjektet var en tilfeldighet, forteller Darcy. - Jeg møtte Julie som en del av et annet prosjekt, og først i 1996 ble Julie et eget prosjekt. På den tiden var hun alenemor som jobbet mot alle odds for å beholde barna sine og holde seg unna narkotika.
Padilla så aldri for seg at det skulle være et prosjekt over 18 år. Flere ganger underveis trodde hun også at det hele var over. Frem til Julie flyttet til Alaska i 2005 traff de hverandre en til to ganger i uken. Etter dette dro Padilla til Alaska 3-6 ganger i året.
Sterk relasjon
- En tror ofte at det er en selv som velger en historie. Men jeg tror det er motsatt. At noen velger deg. Derfor tror jeg at det var Julies valg å ha meg i livet sitt. Relasjonen vår var slik at jeg fikk ta bilder av absolutt alt.
Og relasjonen mellom de to, utviklet seg gjennom årene til å bli veldig sterk. Men at de hadde et gjensidig vennskap er ikke Padilla helt med på.
- Jeg synes ordet venn er interessant. Jeg var nok vennen til Julie, men Julie var ikke vennen min. Jeg kunne når som helst gå på besøk til henne, inn i livet hennes, men hun kunne ikke komme på besøk til meg, inn i livet mitt.
Da Julie fikk vite at hun ikke hadde lang tid igjen å leve, var Padilla usikker på om hun fikk fotografere denne siste fasen.
- For meg var det første gang noen nærme meg skulle dø. Så et av spørsmålene jeg måtte finne ut av, var om jeg var i stand til å fotografere dette og lage gode bilder, vakre bilder, av en som skal dø. I tillegg måtte jeg finne ut om Julie ønsket dette.
Padilla flyr til Alaska og treffer Julie. Foran flere andre forteller Julie til Darcy at det er hun som har vært lengst i livet hennes: You can do whatever you want.
Til tross for en trist slutt på prosjektet (eller denne delen av prosjektet), klarer Padilla med kjærlighet og varme å dokumentere Julies siste tid. Bildene er ærlige og så sterke at det er umulig å ikke bli beveget.
I løpet av de 18 årene prosjektet varte, publiserte ikke Padilla noen deler av historien eller enkeltbilder. Kun to publikasjoner, en i Frankrike og en i Kina, har publisert historien.
- Jeg vil jo publisere dette, men det er snakk om å finne et sted som egner seg. I magasiner og aviser får du bare noen sider, og det er ikke riktig for dette prosjektet. Mange vil publisere det gratis, på for eksempel blogger, men kontekstualiseringen er viktig for meg. Jeg har det heller ikke travelt.
Elyssa og Jason prosjektet lever videre
Selv om Julie har gått bort, lever prosjektet videre. Padilla følger nå Elyssa og Jason. Elyssa på snart 4 år er Julies og Jasons datter. Jason, som har AIDS, er nå alenefar til Elyssa. Etter noen måneder i Alaska i et hjem uten strøm og vann har Jason og Elyssa flyttet til Portland hvor Jason har adoptivfamilien sin. For denne serien fikk Darcy Padilla honorable mention i kategorien stories i World Press Photo 2012.
- I tillegg til AIDS har Jason en rekke problemer: Han har lav IQ, posttraumatisk stress syndrom, går på en rekke medisiner for sin psykiske helse. I oppveksten ble han misbrukt både fysisk og følelsesmessig. Samtidig er han så ærlig og herlig. Jason vet ikke hvordan det egentlig er å være en god far. Å se dette det siste året har vært vanskelig.
Men det er også tydelig å se håpet til Padilla. For etter at Jason og Elyssa flyttet til Portland er sjansene for en bedre oppvekst mye større. Adoptivfamilien til Jason stiller opp og støtter.
Fotografiets evne til å stoppe noe
For Padilla har fotografiet sin styrke i sin evne til å stoppe noe opp og skape et dokument som folk kan se på.
- Og derfor er fotografiet så viktig. Det er nok ikke så ulikt en god bok eller roman eller film. Som forfatter, fotograf og filmskaper kan man klare nettopp det, stoppe noe og skape et dokument.
Hun har tro på at fotografiet kan gjøre en forandring, men er usikker på om sitt eget prosjekt kan gjøre noe.
- Jeg er ikke ute etter noen politisk respons på mine bilder. Jeg er ikke en politisk fotograf, men en sosial dokumentarist. I USA håper jeg at det vil føre til at folk blir mer bevisst på blant annet forholdene til barn som vokser opp i fosterhjem, narkomane og hjemløse.
- Det viktigste med Julie-prosjektet var å vise den komplekse prosessen Julie gikk gjennom. I USA pleier man å si: Få deg en utdannelse og en jobb. Men selv det ville ikke løst Julie eller Jasons problemer.
Og et råd til slutt
Til de som vil jobbe med prosjekter over tid har også Padilla noen råd som kan være verdt å ta med seg på veien:
- Det viktigste er å begynne. Ikke tenk for mye på om dette er et langvarig prosjekt eller ikke. De beste rådene er å være dedikert, ikke ta tiden for gitt, men bruke den.
Padillas hjemmeside
Darcy Padilla
Frank Hesjedal
Darcy Padilla
Darcy Padilla
Darcy Padilla
Darcy Padilla
Darcy Padilla
