Det drønner lummert av lumsk torden bortenfor Oslos grønne blåner i dét jeg går inn en hotelldør i utkanten av byens sentrum for å møte Todd Heisler til intervju.
Direkte flybåren fra New York sitter fotografen fra New York Times med kaffe og bagel i hotellets restaurant, terribly jetlagged i følge han selv, - likefullt slående presis i sine formuleringer, og absolutt helt tilstede i samtalen som skal utspille seg.
Heisler er tilbake i Oslo for å gjeste Dok13 i Fredrikstad. Jeg sier tilbake, for han har vært her før, og det er ikke så lenge siden sist. Noen har kanskje sett bildene hans fra 22. julis tidlige etterdønninger. Heldigvis er anledningen for hans Norgesbesøk en annen, denne gangen. Jeg vil likevel åpne intervjuet med å spørre om hvordan den amerikanske fotografen opplevde det å være her som fotograf sommeren og høsten 2011, da han kom for å dokumentere sjokkbølgen etter angrepene 22. juli.
- Jeg gjør jo mye av den typen jobber, sier Todd som en start på beretningen om sitt møte med Oslo og Norge etter 22. juli. - I USA er det dessverre stadig slike skyteepisoder som vi fotografer er ute for å dokumentere. I forbindelse med 22. juli, var idéen fra vår side å ikke lage en vanlig nyhetssak, men en mer grundig reportasje hvor vi brukte tid på å komme i kontakt med folk og få innpass. Derfor var jeg i Norge i nesten tre uker, den sommeren. Og det var helt klart spesielt. Sorg er noe som kommer med jobben som pressefotograf, det møter vi daglig. men det som møtte meg her, gjorde inntrykk. Spesielt rosehavet utenfor Oslo Domkirke, og hvordan sorgen ble konvertert til et uttrykk for samhold.
Heisler skildrer den konstante utfordringen i jobben som pressefotograf som alltid er tilstede i kritiske situasjoner preget av sjokk og sorg. - Det er krevende fordi du skal få tilgang til folk og situasjoner, komme tett innpå og etablere kontakt for å kunne formidle noe vesentlig, samtidig som du skal forholde deg til tidsfrister. Det krever en pågåenhet som ikke er kompatibel med den respekten som menneskene i situasjonen fortjener, som du gjerne vil gi. Så det er ikke enkelt. Det er en balansegang mellom intimitet og distanse. Jeg prøver alltid å gi menneskene jeg fotografer, den nødvendige distansen.
Enkelt er det åpenbart ikke, men Heislers bilder fra 2011 viser en fotograf som nærmer seg mennesker og situasjoner med følsom distanse, samtidig som han går tett på. Verdighetens estetikk preger bildene, - her er ingen spekulative utleveringer, men stille, sterke øyeblikk.
I tillegg til estetikken, er Todd Heisler ledet av den følelsesmessige kontakten med de temaene han til enhver tid jobber med, og han snakker mye om det han kaller den emosjonelle forbindelsen som utgangspunktet for å jobbe med bilder. - Jeg tror at du som fotograf må jobbe for å få en emosjonell intimitet med de menneskene og sakene du jobber med, for å komme tett på. I tillegg er tillit helt avgjørende for at du skal få tilgang til folks liv og historier.
Fotografen, som har jobbet seks år i verdens kanskje mest anerkjente dagsavis, og som med utgangspunkt i en kunstfaglig utdanning er selvlært fotograf, forteller om en arbeidsform i avisen som kan sees som en forlengelse av det å jobbe med tillit som fortegn i felten.
- Vi er så heldige å jobbe med genuint dyktige redaktører som virkelig tror på formidlingskraften i pressefotografiet, og som både er villige til å bruke ressurser og ta sjanser for å få realisert dette potensialet. Redaktørene har hele tiden tillit til at vi kan levere, og da er det også motiverende å forfølge idéer og gjennomføre prosjekter.
Todd Heisler forteller at redaktørene hele tiden jobber for å utvikle nye måter å presentere fotografi på. - Vi har ekstremt gode redaktører som er pionérer i forhold til det å utvikle presentasjonsformater, spesielt multimedia. De tør å ta sjanser og å gjøre ting på nye måter. Vi er opptatt av at når vi benytter ulike formater, så skal de utfylle hverandre, ikke duplisere hverandre. Lager jeg både en stillsreportasje og en film fra en sak, så skal ikke filmen gi akkurat samme innholdet og opplevelsen som reportasjen, - det er helt meningsløst. Filmen skal forsterke fortellingen fra reportasjen, åpen for andre og nye perspektiver. Det betyr at vi jobber mye med den komplementære tilnærmingen når vi jobber med ulike formater i forhold til formidling av saker.
For Todd er samarbeidet rundt idéutvikling i redaksjonen er minst like viktig som det å være ute i felten som fotograf. - Vi bruker mye tid på utvikle og forfølge gode ideer til nye prosjekter, i tillegg til den daglige nyhetsdekningen som alle fast ansatte fotografer jo også må bidra til. Det trengs smarte folk til å gjete gode idéer, og i New York Times er vi heldige,- vi har mange slike smarte gjetere. Som fotograf beskriver Heisler hvordan han holder kontakt med de ulike redaksjonene i avisen, og holder seg oppdatert på hva som er på gang. - Good journalism takes time, så enkelt er det, sier han.
Og omtrent på dette tidspunktet mot slutten av vår samtale, er det at intervjuet tar en uventet retning. Det begynner med at jeg spør Todd Heisel om hva han har på hjertet og aller mest vil formidle, når han nå skal møte norske fotojournalister på Dok13 i Fredrikstad. - Det handler først og fremst om at vi må være nysgjerrige på hvor våre bilder kommer fra, hva som driver oss, svarer han.
- Faren min introduserte meg til kameraet og til den grunnleggende teknikken, Jeg fikk senere et lite kompaktkamera som jeg straks løp over til nabogutten med for å ta bilder av han. Den første filmrullen var brukt opp i løpet av noen minutter. Moren min mente det var bortkastede penger og ville konfiskere kameraet. Etter hvert, i 15-årsalderen, begynte jeg for alvor å interessere meg for å ta bilder, og oppdaget fotografer som Garry Winogrand og Richard Avedon. To unike fotografer med helt ulike uttrykk, likevel ble jeg helt bergtatt av begges bilder. Dette fører meg igjen tilbake til dette med hvor bildene kommer fra? Hva er det som gjør at vi ser ting bilder, som interesserer oss? Hvorfor ser vi det vi ser, slik vi ser det? Det fascinerer meg.
Så tar Todd frem en ipad fra vesken sin og sier, at han har noe han gjerne vil vise meg. Bilder fra gamle dager, sier han så, - gamle lysbilder han fant i kjelleren i barndomshjemmet, bilder som faren hans tok for mange år siden og som ble glemt fordi alle trodde de var ødelagt etter en oversvømmelse, men som Todd oppdaget nå nylig under en opprydning.
- Far hadde et kamera og var vel sånn sett en helt ordinær amatørfotograf, men jeg oppfattet egentlig aldri at han var veldig engasjert i fotografi. Likevel, når jeg nå ser disse bildene, så tenker jeg at han må ha vært det, og at det er jeg som ikke oppfattet det tidligere.
Todd Heisler blar gjennom bildene på ipaden. En helt unik samling bilder amatørfotografier, - familiebilder, som har ligget skjult, glemt og gjemt i en kjeller i årevis, og var det ikke for naturkreftenes spill, hadde de kanskje blitt liggende der i fortsatt mange år før de en dag hadde blitt dumpet på dynga. Bilder av besteforeldre, onkler og tanter, faren og moren, av Todd og søsteren. Sommerlys, julepynt, pensko, naboens nye bil, campingtur og fiskestang. Forbløffende gode bilder, sobre, velkomponerte, underfundige - noen med et underlig slør av tidens tann, elde og vann, bokstavelig talt. Jeg får gåsehud. Todd Heisler drar frem bilde etter bilde på den lille skjermen. Vi bare ser og ser, - det blir helt stille. Etter flere minutter ser han opp fra bildene, og vi er tilbake i tiden her og nå.
- Det er dette som fotografi handler om for meg. Hvor kommer bildene våre fra? Hvor kom disse bildene fra hvordan kunne min far se dette, og ta disse bildene, helt uten videre? Det er dét jeg har lyst til å snakke om, når jeg er her og viser bildene mine. Jeg tror faktisk jeg skal vise disse, min fars bilder, og snakke om akkurat det. Hvor kommer bildene våre fra?
http://todd-heisler.squarespace.com
http://litthusfred.no/fotofestivalen-dok13-til-fredrikstad/
Direkte flybåren fra New York sitter fotografen fra New York Times med kaffe og bagel i hotellets restaurant, terribly jetlagged i følge han selv, - likefullt slående presis i sine formuleringer, og absolutt helt tilstede i samtalen som skal utspille seg.
Heisler er tilbake i Oslo for å gjeste Dok13 i Fredrikstad. Jeg sier tilbake, for han har vært her før, og det er ikke så lenge siden sist. Noen har kanskje sett bildene hans fra 22. julis tidlige etterdønninger. Heldigvis er anledningen for hans Norgesbesøk en annen, denne gangen. Jeg vil likevel åpne intervjuet med å spørre om hvordan den amerikanske fotografen opplevde det å være her som fotograf sommeren og høsten 2011, da han kom for å dokumentere sjokkbølgen etter angrepene 22. juli.
- Jeg gjør jo mye av den typen jobber, sier Todd som en start på beretningen om sitt møte med Oslo og Norge etter 22. juli. - I USA er det dessverre stadig slike skyteepisoder som vi fotografer er ute for å dokumentere. I forbindelse med 22. juli, var idéen fra vår side å ikke lage en vanlig nyhetssak, men en mer grundig reportasje hvor vi brukte tid på å komme i kontakt med folk og få innpass. Derfor var jeg i Norge i nesten tre uker, den sommeren. Og det var helt klart spesielt. Sorg er noe som kommer med jobben som pressefotograf, det møter vi daglig. men det som møtte meg her, gjorde inntrykk. Spesielt rosehavet utenfor Oslo Domkirke, og hvordan sorgen ble konvertert til et uttrykk for samhold.
Heisler skildrer den konstante utfordringen i jobben som pressefotograf som alltid er tilstede i kritiske situasjoner preget av sjokk og sorg. - Det er krevende fordi du skal få tilgang til folk og situasjoner, komme tett innpå og etablere kontakt for å kunne formidle noe vesentlig, samtidig som du skal forholde deg til tidsfrister. Det krever en pågåenhet som ikke er kompatibel med den respekten som menneskene i situasjonen fortjener, som du gjerne vil gi. Så det er ikke enkelt. Det er en balansegang mellom intimitet og distanse. Jeg prøver alltid å gi menneskene jeg fotografer, den nødvendige distansen.
Enkelt er det åpenbart ikke, men Heislers bilder fra 2011 viser en fotograf som nærmer seg mennesker og situasjoner med følsom distanse, samtidig som han går tett på. Verdighetens estetikk preger bildene, - her er ingen spekulative utleveringer, men stille, sterke øyeblikk.
I tillegg til estetikken, er Todd Heisler ledet av den følelsesmessige kontakten med de temaene han til enhver tid jobber med, og han snakker mye om det han kaller den emosjonelle forbindelsen som utgangspunktet for å jobbe med bilder. - Jeg tror at du som fotograf må jobbe for å få en emosjonell intimitet med de menneskene og sakene du jobber med, for å komme tett på. I tillegg er tillit helt avgjørende for at du skal få tilgang til folks liv og historier.
Fotografen, som har jobbet seks år i verdens kanskje mest anerkjente dagsavis, og som med utgangspunkt i en kunstfaglig utdanning er selvlært fotograf, forteller om en arbeidsform i avisen som kan sees som en forlengelse av det å jobbe med tillit som fortegn i felten.
- Vi er så heldige å jobbe med genuint dyktige redaktører som virkelig tror på formidlingskraften i pressefotografiet, og som både er villige til å bruke ressurser og ta sjanser for å få realisert dette potensialet. Redaktørene har hele tiden tillit til at vi kan levere, og da er det også motiverende å forfølge idéer og gjennomføre prosjekter.
Todd Heisler forteller at redaktørene hele tiden jobber for å utvikle nye måter å presentere fotografi på. - Vi har ekstremt gode redaktører som er pionérer i forhold til det å utvikle presentasjonsformater, spesielt multimedia. De tør å ta sjanser og å gjøre ting på nye måter. Vi er opptatt av at når vi benytter ulike formater, så skal de utfylle hverandre, ikke duplisere hverandre. Lager jeg både en stillsreportasje og en film fra en sak, så skal ikke filmen gi akkurat samme innholdet og opplevelsen som reportasjen, - det er helt meningsløst. Filmen skal forsterke fortellingen fra reportasjen, åpen for andre og nye perspektiver. Det betyr at vi jobber mye med den komplementære tilnærmingen når vi jobber med ulike formater i forhold til formidling av saker.
For Todd er samarbeidet rundt idéutvikling i redaksjonen er minst like viktig som det å være ute i felten som fotograf. - Vi bruker mye tid på utvikle og forfølge gode ideer til nye prosjekter, i tillegg til den daglige nyhetsdekningen som alle fast ansatte fotografer jo også må bidra til. Det trengs smarte folk til å gjete gode idéer, og i New York Times er vi heldige,- vi har mange slike smarte gjetere. Som fotograf beskriver Heisler hvordan han holder kontakt med de ulike redaksjonene i avisen, og holder seg oppdatert på hva som er på gang. - Good journalism takes time, så enkelt er det, sier han.
Og omtrent på dette tidspunktet mot slutten av vår samtale, er det at intervjuet tar en uventet retning. Det begynner med at jeg spør Todd Heisel om hva han har på hjertet og aller mest vil formidle, når han nå skal møte norske fotojournalister på Dok13 i Fredrikstad. - Det handler først og fremst om at vi må være nysgjerrige på hvor våre bilder kommer fra, hva som driver oss, svarer han.
- Faren min introduserte meg til kameraet og til den grunnleggende teknikken, Jeg fikk senere et lite kompaktkamera som jeg straks løp over til nabogutten med for å ta bilder av han. Den første filmrullen var brukt opp i løpet av noen minutter. Moren min mente det var bortkastede penger og ville konfiskere kameraet. Etter hvert, i 15-årsalderen, begynte jeg for alvor å interessere meg for å ta bilder, og oppdaget fotografer som Garry Winogrand og Richard Avedon. To unike fotografer med helt ulike uttrykk, likevel ble jeg helt bergtatt av begges bilder. Dette fører meg igjen tilbake til dette med hvor bildene kommer fra? Hva er det som gjør at vi ser ting bilder, som interesserer oss? Hvorfor ser vi det vi ser, slik vi ser det? Det fascinerer meg.
Så tar Todd frem en ipad fra vesken sin og sier, at han har noe han gjerne vil vise meg. Bilder fra gamle dager, sier han så, - gamle lysbilder han fant i kjelleren i barndomshjemmet, bilder som faren hans tok for mange år siden og som ble glemt fordi alle trodde de var ødelagt etter en oversvømmelse, men som Todd oppdaget nå nylig under en opprydning.
- Far hadde et kamera og var vel sånn sett en helt ordinær amatørfotograf, men jeg oppfattet egentlig aldri at han var veldig engasjert i fotografi. Likevel, når jeg nå ser disse bildene, så tenker jeg at han må ha vært det, og at det er jeg som ikke oppfattet det tidligere.
Todd Heisler blar gjennom bildene på ipaden. En helt unik samling bilder amatørfotografier, - familiebilder, som har ligget skjult, glemt og gjemt i en kjeller i årevis, og var det ikke for naturkreftenes spill, hadde de kanskje blitt liggende der i fortsatt mange år før de en dag hadde blitt dumpet på dynga. Bilder av besteforeldre, onkler og tanter, faren og moren, av Todd og søsteren. Sommerlys, julepynt, pensko, naboens nye bil, campingtur og fiskestang. Forbløffende gode bilder, sobre, velkomponerte, underfundige - noen med et underlig slør av tidens tann, elde og vann, bokstavelig talt. Jeg får gåsehud. Todd Heisler drar frem bilde etter bilde på den lille skjermen. Vi bare ser og ser, - det blir helt stille. Etter flere minutter ser han opp fra bildene, og vi er tilbake i tiden her og nå.
- Det er dette som fotografi handler om for meg. Hvor kommer bildene våre fra? Hvor kom disse bildene fra hvordan kunne min far se dette, og ta disse bildene, helt uten videre? Det er dét jeg har lyst til å snakke om, når jeg er her og viser bildene mine. Jeg tror faktisk jeg skal vise disse, min fars bilder, og snakke om akkurat det. Hvor kommer bildene våre fra?
http://todd-heisler.squarespace.com
http://litthusfred.no/fotofestivalen-dok13-til-fredrikstad/
Fra serien "Final Salute"
Todd Heisler.
Todd Heisler fra New York Times gjester Norge og Oslo i forbindelse med Dok13.
Maria Lundberg
Todd Heisler viser sin fars fotografier som nylig ble berget fra barndomshjemmet i Chicago etter stormen Sandy.