Skrevet av Frank HesjedalI oktober 2014 dro fotograf Jørund F. Pedersen til Nord-Korea for å dokumentere skoleelever og barn i Nord-Korea. Målet var å fokusere på menneskene i landet, istedet for de store utfordringene landet står overfor. Litt flaks hadde han også. For bare timer før grensene ble stengt for alle utlendinger i frykt for ebola, slapp Pedersen inn. Under oppholdet sjekket nordkoreanske myndigheter temperaturen hans for å sikre seg at han ikke hadde feber.
Starten på prosjektet kan spores tilbake til 2011 da Pedersen bidro med to bilder til Morten Traaviks 17. mai-utstilling og konsert i Pyongyang. Pedersen var der ikke selv, men han fikk en dialog med Traavik som hjalp ham med å komme i kontakt med personer i Komiteen for kulturelle forbindelser i Pyongyang.
- Jeg sendte dem en prosjektbeskrivelse og formidlet et ønske om å komme på besøk for å fotografere, forteller Pedersen til foto.no.
Prosjektet ble godkjent, og i oktober 2014 var Pedersen på plass. Han ordnet selv reise til Beijing, mens Komiteen i Nord-Korea ordnet flyreise videre til hovedstaden i Nord-Korea.
- Jeg ble mottatt av mine to guider på flyplassen. De hadde ordnet hotell, sjåfør og satt opp et program for meg etter de ønskene jeg hadde spesifisert i søknaden. De gjorde også det de kunne for at jeg kunne få gjennomført det jeg hadde satt opp som prosjekt – portrettfotografering av nordkoreanske barn og ungdom på skolen.
I Kristiansand jobber Pedersen som lærer, og et av ønskene hans var å vise hvordan nordkoreanske elever ser ut.
– Innledningsvis var jeg veldig i tvil om hva jeg kom til å få se. Kom regjeringen til å velge ut hvem jeg kunne fotografere? Fikk jeg bare se «perfekte» barn som staten ønsket å vise? Jeg visste ikke – og det var også litt av nerven i prosjektet. Jeg ønsket selvsagt også fotografere alt jeg kunne mens jeg var der borte, fra arkitektur til mennesker.
Siden Pedersen ikke visste om han måtte fotografere håndplukkede elever eller om han kunne velge selv, hadde prosjektet to mulige utgangspunkt og konklusjoner.
– Det ene var at noen av de fordommene jeg hadde i forhold til landet, viste seg å være riktig; du blir bare vist og kan bare fortelle den historien som regjeringen ønsker skal formidles – altså propaganda. Det andre mulige utfallet var at jeg selv kunne velge hva som skulle vises omverdenen, og at jeg selv til en viss grad hadde kontroll over hvordan jeg ville vise det. I mitt tilfelle var det siste alternativet det som viste seg å bli resultatet.
Han besøkte flere skoler i Pyongyang som guidene hadde ordnet på forhånd.
– På samme måte som om vi i Norge skulle fått besøk fra en fotograf fra Nord-Korea, må slikt avtales på forhånd og godkjennes av skolen. Det var ordnet, og på de skolene jeg besøkte hadde jeg full frihet til å ta de bildene og snakke med de elevene jeg selv måtte ønske, og portrettere de personene jeg selv ville. Skolene jeg gjorde portrettfotograferingen på, besto av elever rundt 15–16 år. Jeg snakket først med elevene i plenum, fortalte hvem jeg var, hvor jeg kom fra, og tok i mot spørsmål.
Pedersen og elevene kommuniserte på engelsk. I de tilfellene det ikke var mulig å snakke engelsk, hjalp guidene til som oversettere.
Det fotografiske resultatet som Pedersen sitter igjen med, mener han er representativt for de elevene han fikk møte.
– Man kan se et relativt stort mangfold av personligheter, utseende og generell variasjon som man finner i mange vestlige samfunn. Det var en god opplevelse å få, ettersom det er vanskelig å se gjennom mye av den propagandaen som ofte vises i vestlige media.
Fotograferer man i Nord-Korea, er det vanlig at det blir stilt spørsmål ved det som blir dokumentert. Er det kun fotografier av det staten ønsker å vise? Blir man lurt? Er man en brikke i et propagandamskineri?
– Jeg tror ikke det er tilfellet, men det er noen elementer i den type utsagn som jeg til en viss grad opplever er riktig. Men dette tror jeg også er riktig for mange andre land; man ønsker selvsagt at de som kommer på besøk skal få et godt inntrykk av stedet man besøker. Siden landet er såpass lukket som det er, trenger du guider til å ta deg rundt. Veldig få snakker engelsk, og kulturforskjellene er ganske store.
Pedersen hadde egen sjåfør i Nord-Korea, og to guider som hjalp til med det praktiske. Han forteller at han kunne ferdes alene så mye han ønsket – uten restriksjoner på hvor han kunne gå i hovedstaden.
– Når det gjaldt fotografering, fikk jeg aldri nei når jeg spurte om å få ta bilder, og ingen så gjennom bildene mine på noe tidspunkt.
De eneste gangene guidene sa noe om fotograferingen var når Pedersen tok bilder av statuene av enten Kim Il-sung eller Kim Jong-il. Da ville de sjekke komposisjonen og at han fikk med seg hele statuen.
– Når man reiser til et sted, handler mye om ens egen vinkling og intensjon. Det er åpenbart at Nord-Korea er et land med store utfordringer, og det legges ikke skjul på at det er et utviklingsland. Det er også mye av propagandamaskineriet som oppleves som veldig problematisk, og hvis man drar der for å prøve å ”vise” hvor ”galt” landet er, så kan man finne det. Min intensjon med reisen var å dra dit på besøk, og ”være med på festen på festens premisser”. Og ettersom Komiteen jobber som en del av staten, er det nok enkelte føringer for hva jeg blir vist, og hva jeg ikke blir vist. Det tror jeg til en viss grad gjelder for alle steder man ønsker å besøke.
Likevel er det viktig for Pedersen å understreke at de bildene han har tatt, og de opplevelsene han hadde i løpet av ukesoppholdet, til en viss grad viser en sannhet om en liten del av et stort land.
– Er det mange ting man ikke får se hvis man besøker Nord-Korea? Absolutt. Skjer det mye i landet som kan stilles spørsmål ved? Absolutt. At Nord-Korea gradvis åpnes opp ved at folk velger å dra på besøk tror jeg er utelukkende positivt. At nordkoreanere får treffe folk fra andre land, og at det kan forekomme en dialog som jeg har hatt med flere av elevene, tror jeg også er utelukkende positivt. Flere avhoppere fra landet har også poengtert at det er viktig at flere utlendinger reiser til Nord-Korea, og at det nok vil være med i en prosess som kan føre til større åpenhet over tid.
Jørund F. Pedersen har ingen fotoutdannelse, men begynte å fotografere da han holdt på med en mastergrad i animasjon i San Francisco.
– I utgangspunktet var det en hobby jeg brukte for å øve meg i å se verden rundt meg i en 3D- og animasjonskontekst. Komposisjon, perspektiv, lys; Fotografi er en fantastisk disiplin der disse elementene er veldig sentrale. Etter hvert som tiden, gikk begynte jeg å ta flere og flere bilder, investerte i mer og bedre utstyr – og fant ut at det var noe jeg ønsket å bruke mer tid på.
Til daglig jobber Pedersen som lærer ved Noroff videregående skole i Kristiansand.
Sjekk hjemmesiden til Pedersen
Pedersen på Ello.co
Starten på prosjektet kan spores tilbake til 2011 da Pedersen bidro med to bilder til Morten Traaviks 17. mai-utstilling og konsert i Pyongyang. Pedersen var der ikke selv, men han fikk en dialog med Traavik som hjalp ham med å komme i kontakt med personer i Komiteen for kulturelle forbindelser i Pyongyang.
- Jeg sendte dem en prosjektbeskrivelse og formidlet et ønske om å komme på besøk for å fotografere, forteller Pedersen til foto.no.
Prosjektet ble godkjent, og i oktober 2014 var Pedersen på plass. Han ordnet selv reise til Beijing, mens Komiteen i Nord-Korea ordnet flyreise videre til hovedstaden i Nord-Korea.
- Jeg ble mottatt av mine to guider på flyplassen. De hadde ordnet hotell, sjåfør og satt opp et program for meg etter de ønskene jeg hadde spesifisert i søknaden. De gjorde også det de kunne for at jeg kunne få gjennomført det jeg hadde satt opp som prosjekt – portrettfotografering av nordkoreanske barn og ungdom på skolen.
I Kristiansand jobber Pedersen som lærer, og et av ønskene hans var å vise hvordan nordkoreanske elever ser ut.
– Innledningsvis var jeg veldig i tvil om hva jeg kom til å få se. Kom regjeringen til å velge ut hvem jeg kunne fotografere? Fikk jeg bare se «perfekte» barn som staten ønsket å vise? Jeg visste ikke – og det var også litt av nerven i prosjektet. Jeg ønsket selvsagt også fotografere alt jeg kunne mens jeg var der borte, fra arkitektur til mennesker.
Siden Pedersen ikke visste om han måtte fotografere håndplukkede elever eller om han kunne velge selv, hadde prosjektet to mulige utgangspunkt og konklusjoner.
– Det ene var at noen av de fordommene jeg hadde i forhold til landet, viste seg å være riktig; du blir bare vist og kan bare fortelle den historien som regjeringen ønsker skal formidles – altså propaganda. Det andre mulige utfallet var at jeg selv kunne velge hva som skulle vises omverdenen, og at jeg selv til en viss grad hadde kontroll over hvordan jeg ville vise det. I mitt tilfelle var det siste alternativet det som viste seg å bli resultatet.
Han besøkte flere skoler i Pyongyang som guidene hadde ordnet på forhånd.
– På samme måte som om vi i Norge skulle fått besøk fra en fotograf fra Nord-Korea, må slikt avtales på forhånd og godkjennes av skolen. Det var ordnet, og på de skolene jeg besøkte hadde jeg full frihet til å ta de bildene og snakke med de elevene jeg selv måtte ønske, og portrettere de personene jeg selv ville. Skolene jeg gjorde portrettfotograferingen på, besto av elever rundt 15–16 år. Jeg snakket først med elevene i plenum, fortalte hvem jeg var, hvor jeg kom fra, og tok i mot spørsmål.
Pedersen og elevene kommuniserte på engelsk. I de tilfellene det ikke var mulig å snakke engelsk, hjalp guidene til som oversettere.
Det fotografiske resultatet som Pedersen sitter igjen med, mener han er representativt for de elevene han fikk møte.
– Man kan se et relativt stort mangfold av personligheter, utseende og generell variasjon som man finner i mange vestlige samfunn. Det var en god opplevelse å få, ettersom det er vanskelig å se gjennom mye av den propagandaen som ofte vises i vestlige media.
Fotograferer man i Nord-Korea, er det vanlig at det blir stilt spørsmål ved det som blir dokumentert. Er det kun fotografier av det staten ønsker å vise? Blir man lurt? Er man en brikke i et propagandamskineri?
– Jeg tror ikke det er tilfellet, men det er noen elementer i den type utsagn som jeg til en viss grad opplever er riktig. Men dette tror jeg også er riktig for mange andre land; man ønsker selvsagt at de som kommer på besøk skal få et godt inntrykk av stedet man besøker. Siden landet er såpass lukket som det er, trenger du guider til å ta deg rundt. Veldig få snakker engelsk, og kulturforskjellene er ganske store.
Pedersen hadde egen sjåfør i Nord-Korea, og to guider som hjalp til med det praktiske. Han forteller at han kunne ferdes alene så mye han ønsket – uten restriksjoner på hvor han kunne gå i hovedstaden.
– Når det gjaldt fotografering, fikk jeg aldri nei når jeg spurte om å få ta bilder, og ingen så gjennom bildene mine på noe tidspunkt.
De eneste gangene guidene sa noe om fotograferingen var når Pedersen tok bilder av statuene av enten Kim Il-sung eller Kim Jong-il. Da ville de sjekke komposisjonen og at han fikk med seg hele statuen.
– Når man reiser til et sted, handler mye om ens egen vinkling og intensjon. Det er åpenbart at Nord-Korea er et land med store utfordringer, og det legges ikke skjul på at det er et utviklingsland. Det er også mye av propagandamaskineriet som oppleves som veldig problematisk, og hvis man drar der for å prøve å ”vise” hvor ”galt” landet er, så kan man finne det. Min intensjon med reisen var å dra dit på besøk, og ”være med på festen på festens premisser”. Og ettersom Komiteen jobber som en del av staten, er det nok enkelte føringer for hva jeg blir vist, og hva jeg ikke blir vist. Det tror jeg til en viss grad gjelder for alle steder man ønsker å besøke.
Likevel er det viktig for Pedersen å understreke at de bildene han har tatt, og de opplevelsene han hadde i løpet av ukesoppholdet, til en viss grad viser en sannhet om en liten del av et stort land.
– Er det mange ting man ikke får se hvis man besøker Nord-Korea? Absolutt. Skjer det mye i landet som kan stilles spørsmål ved? Absolutt. At Nord-Korea gradvis åpnes opp ved at folk velger å dra på besøk tror jeg er utelukkende positivt. At nordkoreanere får treffe folk fra andre land, og at det kan forekomme en dialog som jeg har hatt med flere av elevene, tror jeg også er utelukkende positivt. Flere avhoppere fra landet har også poengtert at det er viktig at flere utlendinger reiser til Nord-Korea, og at det nok vil være med i en prosess som kan føre til større åpenhet over tid.
Jørund F. Pedersen har ingen fotoutdannelse, men begynte å fotografere da han holdt på med en mastergrad i animasjon i San Francisco.
– I utgangspunktet var det en hobby jeg brukte for å øve meg i å se verden rundt meg i en 3D- og animasjonskontekst. Komposisjon, perspektiv, lys; Fotografi er en fantastisk disiplin der disse elementene er veldig sentrale. Etter hvert som tiden, gikk begynte jeg å ta flere og flere bilder, investerte i mer og bedre utstyr – og fant ut at det var noe jeg ønsket å bruke mer tid på.
Til daglig jobber Pedersen som lærer ved Noroff videregående skole i Kristiansand.
Sjekk hjemmesiden til Pedersen
Pedersen på Ello.co
Jørund Føreland Pedersen
Jente på Rollerblades. Veldig populært blant barna i Pyongyang.
Jørund Føreland Pedersen
Utsikt fra Juche tårnet. Elva Taedong deler Pyongyang i to.
Jørund Føreland Pedersen
Fra et typisk klasserom i Pyongyang. Dette er fra en ungdomsskole som når Jørund Føreland Pedersen besøkte hadde undervisning i fysikk.
Jørund Føreland Pedersen
Ryugyong hotell. Påbegynt i 1987, enda ikke ferdig og er ikke i bruk. Landets høyeste bygg på 330 meter.
Jørund Føreland Pedersen
Skolefritidsordning for barn i Pyongyang. Her lærte de om rytme.
Jørund Føreland Pedersen
Et utdrag av portrettbildene Jørund Føreland Pedersen tok da han var på besøk på skolen. Tatt i naturlig lys i undervisningen – så bildene er tatt ganske raskt. Jørund Føreland Pedersen spurte elevene om hvem som ville bli tatt bilde av, og som med andre ungdommer var det både litt skummelt og flaut.
Jørund Føreland Pedersen
Et utdrag av portrettbildene Jørund Føreland Pedersen tok da han var på besøk på skolen. Tatt i naturlig lys i undervisningen – så bildene er tatt ganske raskt. Jørund Føreland Pedersen spurte elevene om hvem som ville bli tatt bilde av, og som med andre ungdommer var det både litt skummelt og flaut.
Jørund Føreland Pedersen
Et utdrag av portrettbildene Jørund Føreland Pedersen tok da han var på besøk på skolen. Tatt i naturlig lys i undervisningen – så bildene er tatt ganske raskt. Jørund Føreland Pedersen spurte elevene om hvem som ville bli tatt bilde av, og som med andre ungdommer var det både litt skummelt og flaut.
Mvh
Lasse Myrdal